Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 46 - På Forklarelsens berg
Det lir mot kveld. Jesus kaller tre av disiplene, Peter, Jakob og Johannes, bort til seg og
fører dem tvers over markene og oppover en ujevn sti til et øde høydedrag. Hele dagen har
han og disiplene undervist mens de var på vandring. Turen oppover gjør dem enda trettere.
Kristus har løftet byrden fra sinn og kropp hos mange som led ondt, og har sendt ny livskraft
gjennom deres skrøpelige lemmer. Men han er selv underlagt menneskelige kår, og i likhet
med disiplene blir han trett mens de beveger seg oppover.
Solen er i ferd med å gå ned, men skinner ennå på toppen og forgyller stien de går på.
Men snart forsvinner lyset både fra fjell og dal, og solen blir borte under horisonten i vest.
Ikke lenge etter er de enslige vandrere hyllet inn i nattemørket. De dystre omgivelsene
stemmer overens med deres triste tilværelse, der skyene samler seg tettere og tettere rundt
dem.
Disiplene våger ikke å spørre Jesus hvor han skal hen, eller hva hensikten er. Ofte har
han vært hele netter i bønn oppe i fjellene. Han som selv dannet fjell og dal, kjenner seg
hjemme i naturen og gleder seg i dens stillhet. Jesus går foran og disiplene følger etter.
Likevel undrer de seg over hvorfor han skulle ta dem med på denne slitsomme turen
oppover dalsiden når de er så trette, og han selv også trenger hvile.
Bønnekamp på fjellet
Nå sier Jesus til dem at de skal stanse. Han som var «en smertenes mann», 1 går et lite
stykke bort fra dem, og der ber han til sin himmelske Far med sterke rop og tårer. Han ber
om styrke til å holde ut prøven på menneskenes vegne: Selv må han ta imot ny kraft fra
Allmakten, for bare på den måten kan han møte fremtiden. Han øser ut sitt hjertes lengsler
når det gjelder disiplene - at deres tro ikke må svikte når timen for mørkets makter er inne.
Duggen brer seg over den bøyde skikkelsen, men han enser det ikke. Skyggene samler seg
tett omkring ham, men han legger ikke merke til hvor mørkt det er. Slik svinner timene
langsomt.
Til å begynne med tar disiplene i oppriktig hengivenhet del med ham i bønnen. Men etter
en stund blir de overveldet av tretthet, og selv mens de forsøker å leve med i det som skjer,
sovner de. Jesus har fortalt dem om det han skal lide. Han har tatt dem med seg for at de
skulle være i bønn sammen med ham. Selv i dette øyeblikket ber han for dem. Han kjenner
til disiplenes tunge tanker og lengter etter å lette deres sorg og forsikre dem om at deres tro
ikke har vært forgjeves.
Ikke alle, ikke engang alle de tolv, kan ta imot den åpenbaring han ønsker å gi. Bare de
tre som skal være vitner til hans sjelekval i Getsemane, er blitt valgt ut til å være sammen
med ham på fjellet. Nå ber han spesielt om at de må få se noe av den herlighet han hadde
290