Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
del av hans åndelige legeme. Vi er hverandres lemmer, og den som ikke ønsker å
samarbeide, vil gå til grunne. «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men
taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?»
Jesus ledet disiplenes oppmerksomhet bort fra fattigdom og ydmykelse i denne verden, til
sitt komme i herlighet, ikke til glansen av en jordisk trone, men til herligheten som omgir
Gud og de himmelske hærskarer. Da skal han «gi enhver igjen etter det han har gjort». Han
oppmuntret dem også med dette løfte: «Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som her står,
skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.» Men disiplene fattet
ikke det han sa. Herligheten syntes å være langt borte. De holdt blikket festet på de nære
ting: det jordiske liv i fattigdom, ydmykelse og lidelse. Måtte de virkelig gi slipp på sine
storslåtte forventninger om Messias’ rike? Skulle de ikke få se sin Herre opphøyet på
Davids trone? Var det mulig at Kristus skulle leve som en ydmyk, hjemløs vandringsmann
som skulle bli foraktet, forkastet og overgitt til å dø?
De var nedtrykt av sorg, for de elsket sin Herre. De var også plaget av tvil, for det syntes
så ufattelig at Guds Sønn skulle bli utsatt for en så grusom ydmykelse. De tvilte på om han
frivillig burde dra til Jerusalem for å møte den skjebne som han hadde fortalt dem om.
Hvordan kunne han gi seg en slik skjebne i vold? Hvordan kunne han etterlate dem i et
mørke som var større enn det de famlet omkring i før han åpenbarte seg for dem?
I området ved Cæsarea Filippi var Jesus utenfor rekkevidden av Herodes og Kaifas,
tenkte disiplene. Her hadde han ikke noe å frykte fra jødenes hat eller romernes makt.
Hvorfor ikke arbeide her, langt borte fra fariseerne? Hvorfor behøvde han selv å overgi seg
til å dø? Hvis han skulle dø, hvordan kunne det da være at hans rike skulle grunnlegges så
fast at dødsrikets porter ikke skulle få makt over det? For disiplene var dette virkelig et
mysterium.
Alt nå var de på vei langs bredden av Gennesaret-sjøen, mot den byen der alle deres
forhåpninger skulle bli knust. De våget ikke å komme med innvendinger mot Kristus, men i
sorg og dypt alvor snakket de sammen om hva fremtiden ville bringe. Selv midt i deres
spørsmål og tvil klynget de seg til tanken om at et eller annet uforutsett kanskje kunne
avverge den ulykken som ventet deres Herre. Slik sørget de og tvilte, håpet og fryktet i seks
lange, triste dager. Matt 16,13-28; Mark 8,27-38; Luk 9,18-27
289