Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
hadde aldri fått rom i deres sinn. Men timen for mørkets makter nærmet seg, og Jesus måtte
fortelle disiplene om kampen som ventet dem. Tanken på dette gjorde ham nedtrykt.
Hittil hadde han latt være å fortelle dem noe om sin lidelse og død. I sin samtale med
Nikodemus hadde han sagt: «Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også
Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Disiplene
hørte ikke dette, og om de hadde hørt det, ville de ikke ha forstått det. Men nå hadde de vært
sammen med Jesus, lyttet til hans ord og sett hans undergjerninger. På tross av hans
beskjedne atferd og motstanden fra prestene og folket, kunne de slutte seg til Peters
vitnesbyrd: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Nå var tiden kommet til å fjerne
sløret som skjulte fremtiden. «Fra den tid begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for
disiplene at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde
skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han oppstå.»
Målløse av sorg og undring hørte disiplene på ham. Han hadde godtatt Peters
anerkjennelse av ham som Guds Sønn, og nå virket hans utsagn om sin lidelse og død
ubegripelig. Peter kunne ikke tie stille. Han grep fatt i Jesus som om han ville holde ham
tilbake fra en truende ulykke, og utbrøt: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.»
Peter elsket sin Herre. Men Jesus roste ham ikke for at han på denne måten viste at han
ønsket å beskytte ham mot lidelse. Peters uttalelse var ikke egnet til å være til hjelp og
lindring for Jesus i den store prøven som ventet ham. Den var ikke i samsvar med Guds plan
for en fortapt verden. Den stemte heller ikke med den undervisning om selvoppofrelse Jesus
var kommet for å gi ved sitt eget eksempel. Peter hadde ikke noe ønske om at korset skulle
være en del av Kristi misjon. Det inntrykk hans ord ville gjøre, var stikk motsatt av det Jesus
ønsket å formidle til sine etterfølgere, og Jesus uttalte en av de alvorligste irettesettelser som
han noen gang kom med: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans
for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»
Satan prøvde å gjøre Jesus motløs og få ham til å oppgi sin misjon. I blind hengivenhet til
ham lot Peter fristelsen komme til uttrykk i ord. Ondskapens fyrste var opphavsmannen til
denne tanken, og det var dette som lå bak den impulsive uttalelsen.
I ødemarken hadde Satan tilbudt Kristus herredømmet over verden på betingelse av at
han forlot ydmykelsens og oppofrelsens sti. Nå stilte han Kristi disippel overfor den samme
fristelsen. Han prøvde å få Peter til å feste blikket på den jordiske herlighet, for at han ikke
skulle se korset som Jesus ønsket å rette hans blikk mot. Og gjennom Peter trengte Satan
igjen inn på Jesus med fristelsen. Men Jesus brydde seg ikke om det. Han tenkte bare på
Peter. Satan hadde stilt seg mellom ham og hans Herre for at Peter ikke skulle bli påvirket
ved tanken på Kristi ydmykelse for hans skyld.
287