Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Jesus er tilfreds. Han har prøvd hennes tro. Ved sin handlemåte overfor henne har han
vist at denne personen som Israels folk betraktet som utstøtt, ikke lenger er en fremmed.
Hun er medlem av Guds familie. Som barn har hun rett til å få del i sin Fars gaver. Jesus
etterkommer nå hennes bønn og avslutter sin undervisning til disiplene. Idet han ser på
henne med et medlidende og kjærlig blikk, sier han: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli
som du vil.» Fra det øyeblikket var hennes datter frisk. Den onde ånden plaget henne ikke
mer. Kvinnen gikk bort. Hun hadde tatt imot Jesus og var lykkelig over at hennes bønn var
blitt oppfylt.
Dette var det eneste mirakel Jesus gjorde på denne reisen. Det var for å utføre denne
gjerning at han drog til grenselandet ved Tyrus og Sidon. Han ville hjelpe denne hjemsøkte
kvinnen, samtidig som han ved å vise barmhjertighet mot en som tilhørte et foraktet folk,
gav et eksempel som ville bli til nytte for disiplene når han ikke lenger var hos dem. Han
ønsket å få dem bort fra den jødiske tankegang at de hadde nok med seg selv, og få dem
interessert i å arbeide for andre, ikke bare for sitt eget folk.
Også hedningene har del i Guds gave
Jesus lengtet etter å forklare de dype hemmeligheter i den sannhet som så lenge hadde
vært skjult: at hedningene skulle bli arvinger sammen med jødene, at de «har del i løftet - i
Kristus Jesus og i kraft av evangeliet».1 Det tok lang tid før disiplene lærte dette, til tross for
at Jesus underviste dem om det gang på gang.
Ved å lønne offiserens tro i Kapernaum, og ved å forkynne evangeliet for innbyggerne i
Sykar, hadde han alt gjort det klart at han ikke aksepterte jødenes intoleranse. Men
samaritanerne visste noe om Gud, og offiseren hadde vist vennlighet mot Israel. Nå sørget
Jesus for at disiplene kom i forbindelse med en hedensk kvinne som etter deres mening ikke
hadde noen grunn fremfor andre av hennes folk til å vente noen gunst fra ham. Han ville gi
et eksempel på hvordan man burde være overfor et slikt menneske. Disiplene hadde ment at
han var altfor raus når han delte ut sine nådegaver. Han ville vise at hans kjærlighet ikke
måtte begrenses til noen enkelt rase eller folkegruppe.
Da Jesus uttalte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk,» sa
han bare det som var sant. Ved å hjelpe den kanaaneiske kvinnen, handlet han i samsvar
med sitt oppdrag. Denne kvinnen var en av de bortkomne sauene som Israel skulle ha
reddet. Kristus gjorde det de var kalt til å gjøre, men som de hadde forsømt.
Denne handlingen gjorde at disiplene klarere forstod oppgaven som ventet dem blant
hedningene. De så et vidt arbeidsfelt utenfor Judea. De så mennesker som bar på sorger av
helt ukjent art for dem som hadde fått del i langt større gunst. Blant dem som de var lært opp
til å forakte, fantes det personer som lengtet etter hjelp fra den store legen. De hungret etter
sannhetens lys, som i så rikt monn var gitt til jødene.
276