Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kristus svarte ikke straks på kvinnens bønn. Han møtte denne representanten for en
foraktet folkegruppe slik som jødene ville ha gjort. Hensikten var at disiplene skulle få et
inntrykk av den kalde og hjerteløse måten jødene ville ha opptrådt på i et slikt tilfelle. Men
da han etterpå oppfylte hennes bønn, gjorde han det klart for dem at det var en slik
medlidenhet han ville de skulle vise mot mennesker som var rammet av ulykke.
Selv om Jesus ikke straks svarte på kvinnens bønn, mistet hun ikke troen. Da han gikk
videre som om han ikke hørte henne, fulgte hun etter og fortsatte å trygle ham. Disiplene ble
irritert fordi hun var så påtrengende, og bad Jesus om å avvise henne. De så at han behandlet
henne på en likegyldig måte, og derfor gikk de ut fra at han bifalt den fordom jødene hadde
mot kanaaneerne. Men det var en medlidende frelser kvinnen henvendte seg til. Som svar på
disiplenes oppfordring sa han: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels
folk.» Selv om dette svaret syntes å stemme med jødenes fordom, rommet det en
irettesettelse til disiplene. Senere oppfattet de dette som en påminnelse om det han ofte
hadde fortalt dem: at han kom til verden for å frelse alle som ville ta imot ham.
Med økt alvor trengte kvinnen på med sin sak. Hun kastet seg ned for Jesus og ropte:
«Herre, hjelp meg!» Fremdeles lot Jesus som om han avviste hennes bønner i samsvar med
jødenes ufølsomme fordom. «Det er ikke rett å ta brødet fra barna oggi det til hundene.»
Dette var i virkeligheten det samme som å hevde at det ikke var riktig å ødsle de
velsignelser som var gitt til Guds utvalgte folk, på fremmede og dem som ikke hørte til
Israel.
Dette svaret ville tatt motet fra hvem som helst. Men kvinnen forstod at hennes anledning
var kommet. Bak Jesu tilsynelatende avslag øynet hun en medlidenhet som han ikke kunne
skjule. «Det er sant, Herre,» svarte hun, «men hundene får jo spise smulene som faller fra
bordet hos herrene deres.» Selv om barna i huset spiser sammen med familien, lar man ikke
hundene være uten mat. De har rett til de smulene som faller fra det veldekte bordet. Israel
hadde fått rike velsignelser, men var det ikke også en velsignelse til henne? Hun ble
betraktet som en hund. Hadde da ikke også hun krav på en smule av hans overflod?
Jesus hadde nettopp forlatt sitt virkefelt fordi fariseerne og de skriftlærde prøvde å ta ham
av dage. De murret og klaget og viste vantro og bitterhet, og de forkastet den frelse som ble
tilbudt dem i så rikt monn. Her møter Jesus en som tilhører en ulykkelig og foraktet
folkegruppe som ikke har fått del i lyset fra Guds ord. Likevel blir hun straks påvirket av
hans guddommelige innflytelse, og hun har en ubetinget tro på at han er i stand til å gi henne
det hun ber om. Hun ber om de smuler som faller fra Mesterens bord. Hvis hun kan oppnå
de samme rettigheter som en hund har, er hun villig til å bli betraktet som en hund. Hun har
ingen nasjonal eller religiøs fordom som påvirker hennes handlemåte. Hun anerkjenner
øyeblikkelig Jesus som den frelser som kan gjøre alt hun ber ham om.
275