Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 43 - Evangeliet fjerner grenser
Etter dette sammenstøtet med fariseerne drog Jesus bort fra Kapernaum, gjennom Galilea
til fjellområdene nær grensen til Fønikia. Mot vest kunne han på slettelandet nedenfor se de
gamle byene Tyrus og Sidon med sine hedenske templer, praktfulle palasser og
markedsplasser, og havnene som vrimlet av skip. Bakenfor strakte det blå Middelhavet seg,
’som evangeliets budbærere skulle krysse med det glade budskap til de store byene i det
mektige verdensriket. Men tiden var enda ikke kommet. Den gjerning som i øyeblikket lå
foran Jesus, var å forberede disiplene til tjenesten. Her håpet han å finne den ro og hvile han
ikke hadde kunnet få i Betsaida. Likevel var dette ikke den eneste hensikt med denne
reisen.
En kvinne fra Fønikia ber om hjelp
En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, miskunn
deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd.» Folk på disse kanter tilhørte den
gamle kanaaneiske folkestammen. De var avgudsdyrkere, og derfor var de foraktet og hatet
av jødene. Den kvinnen som nå kom til Jesus, tilhørte dette folket. Hun var hedning, og
derfor var hun utelukket fra de privilegier som jødene daglig hadde adgang til. Mange jøder
var bosatt blant fønikerne, og tidender om de gjerninger Jesus utførte, var også nådd hit.
Noen blant folket hadde hørt ham tale og vært vitne til hans undergjerninger.
Denne kvinnen hadde hørt om profeten som man sa kunne helbrede alle slags
sykdommer. Da hun hørte om hans kraft, fikk hun nytt håp. Fylt av morskjærlighet bestemte
hun seg for å be om hjelp for datteren. Hun var fast bestemt på å gå til Jesus med sin sorg.
Han måtte helbrede barnet hennes. Hun hadde søkt hjelp hos de hedenske guder, men til
ingen nytte. Til tider var hun fristet til å tenke: Hva kan denne jødiske læreren gjøre for
meg? Men det ble sagt om ham at han helbredet alle slags sykdommer, uansett om de som
kom til ham, var rike eller fattige. Hun bestemte seg for ikke å gå glipp av det som var
hennes eneste håp.
Kristus kjente denne kvinnens situasjon. Han visste at hun lengtet etter å komme i
kontakt med ham. Derfor sørget han for å være der hvor hun kom forbi. Ved å hjelpe henne i
hennes nød kunne han gi en levende fremstilling av det han ønsket å formidle. Derfor hadde
han tatt disiplene med til disse traktene. Han ville at de skulle se den uvitenhet som hersket i
byer og landsbyer like i nærheten av Israels grenser. Det folket som hadde fått enhver
anledning til å kjenne sannheten, var uvitende om nøden omkring dem. Ingenting ble gjort
for å hjelpe mennesker som var i mørke. Den skillemuren som jødisk stolthet hadde oppført,
stengte til og med for disiplenes medfølelse med den hedenske verden. Men disse skrankene
skulle brytes ned.
Jesus provoserer henne
274