Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
virker sjelsødeleggende. Det er viktig at vi spør oss selv: Eier jeg en frelsende tro på Guds
Sønn? Er mitt liv i harmoni med Guds lov? «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som
er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet.» «Det som viser oss om vi har lært Gud å kjenne,
er om vi holder hans bud.”
Til felts mot ubibelske tradisjoner
Jesus forsøkte ikke å forsvare seg selv eller disiplene. Han kom ikke med noen
hentydning til anklagene mot ham. I stedet påviste han hvilken åndsmakt som drev dem som
så ivrig forfektet menneskelige ordninger. Han gav dem et eksempel på hva de stadig
gjorde, og hva de hadde gjort like før de oppsøkte ham. «Dere opphever Guds bud, så dere
kan følge egne forskrifter. For Moses sa: Du skal hedre din far og din mor, og: Den som
bruker onde ord mot far eller mor, skal dø. Men dere lærer: Om en mann sier til sin far eller
mor: Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en korban - det betyr en gave til templet -
da forbyr dere ham å hjelpe far eller mor.»
De satte til side det femte bud som om det ikke hadde noen betydning. Men de var svært
nøye når det gjaldt å etterkomme de gamles vedtekter. De lærte folket at å gi det de eide til
templet, var en mer hellig plikt enn å sørge for sine foreldre, og at det var helligbrøde å gi
far eller mor noe som helst av det som på den måten var blitt helliget, om nøden var aldri så
stor. En sønn som ikke hadde noen plikttroskap overfor foreldrene, kunne bare uttale ordet
«korban» over sin eiendom og på den måten hellige den til Gud. Deretter kunne han
disponere den til eget bruk så lenge han levde. Men etter hans død skulle den tilfalle
tempeltjenesten. På den måten stod det ham fritt, både mens han levde og etter sin død, å
vanære og svikte sine foreldre under påskudd av hengivenhet overfor Gud.
Hverken i ord eller handling slo Jesus av på menneskers plikt til å gi Gud gaver og offer.
Det var Kristus som hadde gitt alle instruksene i loven om tiende og offergaver. Da han var
på jorden, roste han den fattige enken som la alt hun eide i tempelkisten. Men prestenes og
rabbinernes tilsynelatende nidkjærhet for Gud var bare et påskudd for å dekke over deres
trang til selvopphøyelse. Folket ble bedradd. De strevde med tunge byrder som Gud ikke
hadde lagt på dem. Selv Jesu disipler var ikke helt fri for det åk som var blitt lagt på dem
ved nedarvet fordom og rabbinernes autoritet. Ved å avsløre rabbinernes virkelige sinnelag
prøvde Jesus nå å frigjøre alle som virkelig ønsket å tjene Gud, fra trelldommen under
tradisjonene.
«Dere hyklere!» sa han til de listige spionene. «Jesaja profeterte rett om dere da han sa:
Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg
forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.» Kristi ord var en anklage mot hele det
fariseiske system. Han erklærte at når rabbinerne satte sine krav over de guddommelige
forskrifter, stilte de seg selv over Gud.
271