Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
imot den ytre form uten ånd, skallet uten kjerne. De endret aldri senere denne holdning, for
de var ikke lenger sammen med Jesus.
«Han har kasteskuflen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal
han samle i låven.” 1 Dette var en av de ganger han foretok en utrensing. Ved sannhetens
ord ble agnene skilt fra hveten. Mange vendte seg bort fra Jesus fordi de var altfor
forfengelige og selvrettferdige til å ta imot irettesettelse, og for verdenskjære til å leve i
ydmykhet. Mange gjør fremdeles det samme.
I dag blir mennesker prøvd slik som disse disiplene ble prøvd i synagogen i Kapernaum.
Når sannheten trenger inn i hjertet, innser de at deres liv ikke er i samsvar med Guds vilje.
De ser nødvendigheten av at det skjer en fullstendig forandring i dem selv, men de er ikke
villige til å vise selvfornektelse. Derfor blir de harme når deres synd blir oppdaget. De går
fornærmet bort, slik som disiplene forlot Jesus mens de murret: «Dette er harde ord! Hvem
kan høre på slikt?»
De ville gjerne ha lyttet til ros og smiger. Men sannheten er uvelkommen, de tåler ikke å
høre den. Når folkemengden følger med, når de blir mettet med brød, når seiersropene lyder,
da lovpriser de. Men når Guds ransakende Ånd åpenbarer deres synd og byr dem avstå fra
den, vender de ryggen til sannheten og ferdes ikke lenger sammen med Jesus.
Da disse utilfredse disiplene vendte seg bort fra Jesus, fikk en annen ånd makten over
dem. De kunne ikke se noe attraktivt ved ham som de engang var så opptatt av. I stedet
oppsøkte de hans fiender, for de var i samsvar med deres holdning og gjerning. De mistydet
hans ord, forfalsket hans uttalelser og fremstilte hans motiver som tvilsomme. For å forsvare
sin fremgangsmåte samlet de hver detalj som kunne brukes mot ham, og disse falske ryktene
vakte slik harme at hans liv var i fare.
Hurtig spredte det seg et rykte om at Jesus fra Nasaret selv hadde innrømmet at han ikke
var Messias. Dette gjorde at folkestemningen i Galilea vendte seg mot ham, slik som det
året i forveien hadde skjedd i Judea. Hva nå med Israel? De forkastet sin frelser fordi de
lengtet etter en erobrer som ville gi dem verdslig makt. De ønsket den maten som forgår,
ikke den som gir evig liv.
Med sorg i sinn så Jesus etter dem som hadde vært hans disipler, og som nå forlot ham
som var menneskenes liv og lys. Hans medfølelse ble ikke verdsatt og hans kjærlighet ikke
gjengjeldt. Hans barmhjertighet ble ringeaktet og hans frelse forkastet. Dette fylte ham med
en sorg som ikke kan uttrykkes i ord. Det var slike forhold som gjorde ham til en smertenes
mann, vel kjent med sorg.
«Hvem skal vi gå til?»
267