Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
sine disipler. Da deres sinn var blitt ydmyket og deres vanhellige ærgjerrighet stagget, og de
ydmykt bad om hjelp, fikk de den.
I det øyeblikk de tror at det er ute med dem, ser de i et lynglimt en forunderlig skikkelse
som kommer mot dem på sjøen. Men de vet ikke at det er Jesus. De tror at han som kommer
mot dem, er en fiende, og de blir fra seg av skrekk. De hendene som har holdt årene med
jerngrep, slipper nå taket, og båten er prisgitt bølgene. Alles øyne er som fastnaglet til
skikkelsen som kommer gående på de skumhvite bølgene.
De tror det er et gjenferd som varsler deres undergang, og roper av redsel. Jesus later som
om han vil gå forbi dem. Men de kjenner ham igjen og roper til ham om hjelp. Deres kjære
mester snur seg mot dem, og stemmen hans fjerner deres frykt: «Vær ved godt mot, det er
meg. Vær ikke redde!»
Hva Peter opplevde
Så snart dette vidunderlige faktum gikk opp for dem, ble Peter nesten fra seg av glede.
Som om han ennå knapt kunne tro. det, ropte han: «Herre, er det deg, så si at jeg skal
komme til deg på vannet.»
«Kom!» sa Jesus.
Så lenge Peter ser på Jesus, går han trygt. Men når han selvtilfreds skotter tilbake mot
kameratene i båten, vender han blikket bort fra Jesus. Vinden hyler. Bølgene går høyt og
kommer mellom ham og Jesus, og han blir redd. Et øyeblikk er Kristus skjult for ham, og
troen svikter. Han begynner å synke. Mens bølgene truer med døden, løfter Peter blikket fra
de frådende bølgene og ser på Jesus idet han roper: «Herre, frels meg!» Straks griper Jesus
den utstrakte hånden. «Så lite tro du har!» sier han.«Hvorfor tvilte du?»
Så gikk de side om side om bord i båten, Peter med sin hånd i Jesu hånd. Men nå var
Peter ydmyk og taus. Han hadde ingen grunn til å rose seg overfor sine kamerater, for det
var nære på at han hadde mistet livet på grunn av sin vantro og selvopphøyelse. Da han
vendte blikket bort fra Jesus, mistet han fotfestet og sank mellom bølgene.
Ofte ligner vi Peter når vi møter vanskeligheter. Vi ser på bølgene i stedet for å holde
blikket festet på Jesus. Vi mister fotfestet, og de frådende bølger skyller over vår sjel. Jesus
bad ikke Peter komme bort til seg for at han skulle omkomme. Han kaller oss ikke til å følge
seg, for så å forlate oss. «Frykt ikke,» sier han, «jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved
navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke rive deg
bort. Går du gjennom ild, skal den ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For jeg er
Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser.” ,
258