Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Vantro holdt på å få makt over dem. Trangen til å oppnå ære hadde gjort dem blinde. De
visste at fariseerne hatet Jesus, og de var ivrige etter å se at han ble opphøyet slik som de
mente han burde bli. Å følge en lærer som kunne gjøre mektige undergjerninger, og likevel
bli hånet og betraktet som bedragere, var en prøvelse de vanskelig kunne holde ut. Skulle de
alltid bli ansett som tilhengere av en falsk profet? Ville Kristus aldri hevde sin autoritet som
konge? Hvorfor kunne ikke han som hadde en slik makt, åpenbare seg som den han virkelig
var, og gjøre tilværelsen mindre smertefull for dem? Hvorfor hadde han ikke reddet døperen
Johannes fra en voldsom død? Slik resonnerte disiplene inntil de var kommet ut i et dypt
åndelig mørke. Spørsmålet meldte seg om Jesus tross alt kunne være en bedrager slik som
fariseerne påstod.
Den dagen hadde disiplene vært vitne til Kristi underfulle gjerninger. Det hadde vært som
om himmelen var kommet ned til jorden. Minnet om denne vidunderlige dagen burde ha fylt
dem med tro og håp. Hvis alt dette hadde kommet til uttrykk i deres samtale, ville de ikke
blitt utsatt for fristelse. Men tankene dreide seg nå om den skuffelsen de hadde hatt. De
tenkte ikke på det Jesus hadde sagt: «Sank sammen de stykkene som er blitt til overs, slik at
ingen ting går til spille.» For disiplene hadde dette vært timer med rik velsignelse, men nå
var alt sammen glemt. De befant seg midt ute i urolig sjø. Sinnet deres var i opprør og
tankene var ufornuftige. I denne situasjonen gav Herren dem noe helt annet å tenke på. Det
gjør Gud ofte når menneskene lager byrder og vanskeligheter for seg selv. Disiplene skulle
få nok å stri med. Faren var allerede underveis og nærmet seg hurtig.
I havsnød
En voldsom storm brøt med ett løs over dem, og de var ikke forberedt. Dette var en
plutselig forandring, for det hadde vært en ytterst deilig dag. Stormen gjorde dem
skrekkslagne, og de glemte sin misnøye, vantro og utålmodighet. Hver enkelt strevde for å
holde båten flytende.
Sjøveien var kort fra Betsaida til det stedet hvor de ventet å møte Jesus. I vanlig vær ville
turen ha tatt en forholdsvis kort tid. Men nå ble de drevet lenger og lenger vekk fra
bestemmelsesstedet. Helt til fjerde nattevakt slet de med årene. Da gav de opp og mente at
de var fortapt. I stormen og mørket var de blitt klar over hvor hjelpeløse de i grunnen var, og
de ønsket inderlig at Jesus hadde vært hos dem.
Jesus kommer mot dem på sjøen
Men Jesus hadde ikke glemt dem. Han holdt øye med dem inne fra stranden, og han så
hvordan disse skrekkslagne mennene kjempet mot stormen. Ikke et øyeblikk mistet han
disiplene av syne. Med dypeste omsorg fulgte han båten med øynene idet den ble kastet hit
og dit med dem som betydde så mye for ham, for disse mennene skulle en gang bli verdens
lys. Som en mor med øm kjærlighet våker over sitt barn, våket den medlidende mester over
257