Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
sammen for å feire påsken, var ivrig etter å få se den nye profeten. For tilhengerne hans
syntes dette å være den gylne anledning til å sette deres kjære mester på Israels trone.
Oppglødd som de var av denne nye ambisjon, var det tungt for dem å dra av sted alene og la
Jesus bli tilbake på denne øde stranden. De protesterte mot dette, men nå talte Jesus med en
myndighet som han aldri før hadde benyttet seg av overfor dem. De visste at ytterligere
motstand fra deres side ville være nytteløs, og i taushet begav de seg ned mot sjøen.
Jesus gir nå folkemengden beskjed om å spre seg, og hans opptreden er så bydende at
ingen våger å sette seg imot. Hyllingsropene forstummer på leppene deres. Nettopp som de
er i ferd med å gå frem og gripe fatt i ham, blir de stanset, og det glade, ivrige blikket i
ansiktene deres forsvinner. I denne folkemengden finnes det sterke personligheter, menn
med fast besluttsomhet. Men Jesu kongelige holdning og hans rolige, men bydende ord
demper forvirringen og gjør at det ikke blir noe av planene deres. De medgir at han har en
makt som overgår all jordisk myndighet, og uten innvendinger finner de seg i det han sier.
Jesus går avsides for å be
Da Jesus var blitt alene, «gikk han opp i fjellet så han kunne være for seg selv og be». I
timevis bad han inderlig til Gud. Han bad ikke for seg selv, men for menneskene. Han bad
om kraft til å åpenbare sin guddommelige misjon for dem, så Satan ikke fikk forblinde dem
og ødelegge deres dømmekraft. Han visste at hans tjeneste på jorden snart var slutt, og at få
ville ta imot ham som sin frelser.
I sin sjelenød og kamp bad han for disiplene. De ville bli hardt prøvet. De forhåpninger
de så lenge hadde næret, grunnet seg på et populært bedrag og ville på en ytterst smertefull
og ydmykende måte bringe dem skuffelse. I stedet for å se ham opphøyet på Davids trone
skulle de bli vitne til hans korsfestelse. Dette skulle bli hans virkelige kroning. Men de fattet
ikke dette, og derfor ville de møte harde fristelser som de ville ha vanskelig for å oppfatte
som fristelser. Uten at Den Hellige Ånd opplyste sinnet og utvidet fatteevnen, ville deres tro
svikte. Det smertet Jesus at disiplenes forestillinger om hans rike i så stor grad var begrenset
til verdslig storhet og ære. Hans byrde for dem hvilte tungt på ham. Derfor var det med tårer
og i bitter angst han bad sine inntrengende bønner.
Disiplene drar ut på sjøen
Disiplene la ikke straks ut fra land, slik som Jesus hadde pålagt dem. De drøyde en stund
i håp om at han ville komme ned til dem. Men da de så at mørket hurtig falt på, gikk de om
bord i båten for å dra over til Kapernaum. Da de la ut, var de svært mistrøstige og mer
utålmodige overfor ham enn de noen gang hadde vært siden de først anerkjente ham som sin
Herre. De murret fordi de ikke hadde fått lov til å utrope ham til konge, og de gav seg selv
skylden for at de hadde vært så villige til å etterkomme hans pålegg. De tenkte at hvis de
hadde vært noe mer påståelige, kunne de kanskje ha oppnådd det de håpet på.
256