Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 40 - Stormnatt på Gennesaret-sjøen
I vårkveldens skumring satt folket på gressletten og spiste av den maten Kristus hadde
skaffet til veie. Det de hadde hørt den dagen, hadde lydt som Guds røst. De
helbredelsesundere de hadde vært vitne til, var av en slik art som bare kunne skje ved
guddommelig kraft. Men miraklet med brødene var noe som appellerte til enhver i den
veldige folkemengden. Alle hadde fått del i denne velgjerningen. På Moses’ tid hadde Gud
mettet Israel med manna i ørkenen. Og hvem var det som hadde mettet dem denne dagen,
uten ham som Moses hadde profetert om? Ingen menneskelig makt kunne skape nok mat av
fem byggbrød og to små fisker til tusener av sultne mennesker. Og de sa til hverandre:
«Dette er profeten som skal komme til verden!»
De ville gjøre Jesus til konge
I løpet av dagen ble denne overbevisningen stadig sterkere. Denne handlingen, som satte
kronen på verket, gav dem sikkerhet for at den befrieren de så lenge hadde ventet på, var
iblant dem. Folkets forhåpninger stiger stadig. Her står han som skal gjøre Judea til et
jordisk paradis, et land som flyter med melk og honning. Han kan tilfredsstille alles lengsler.
Han kan knekke de forhatte romernes makt. Han kan befri Juda og Jerusalem. Han kan
helbrede de soldatene som blir såret i kamp. Han kan forsyne hele hærer med mat. Han kan
seire over nasjonene og gi Israel det herredømme de så lenge har traktet etter.
I sin begeistring er folket beredt til å krone ham til konge med det samme. De ser at han
ikke gjør noe for å tiltrekke seg oppmerksomhet eller sikre seg selv ære. Her er det en
vesentlig forskjell på ham og prestene og rådsherrene, og de frykter for at han aldri vil gjøre
krav på Davids trone. Etter felles rådslagning blir de enige om å ta ham med makt og utrope
ham til Israels konge. Disiplene gjør felles sak med mengden ved å erklære at han er den
rettmessige arving til Davids trone. De sier at det er av beskjedenhet han avslår en slik ære.
La bare folket få hylle sin befrier! La de arrogante prestene og rådsherrene bli tvunget til å
ære ham som kommer med myndighet fra Gud!
Med iver forbereder de seg på å gjennomføre sitt forsett. Men Jesus ser hva som er i
gjære, og han forstår det de ikke skjønner: hva en slik utvikling ville føre til. Alt nå er
prestene og rådsherrene ute etter ham. De anklager ham for å dra folket bort fra dem. Vold
og opprør ville bli følgen av et forsøk på å sette ham på tronen, og arbeidet for det åndelige
riket ville bli hindret. Denne utvikling må stanses øyeblikkelig. Jesus kaller disiplene til seg
og ber dem ta båten og dra tilbake til Kapernaum med det samme, og overlate til ham å
sende folket bort.
Aldri før hadde disiplene følt at et pålegg fra Jesus var så umulig å utføre. De hadde
lenge håpet at en folkebevegelse skulle sette Jesus på tronen. De kunne ikke holde ut tanken
på at all denne begeistringen skulle bli uten resultater. Folkemengden som var kommet
255