Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Mens disiplene var borte på sin misjonsreise, besøkte Jesus andre byer og landsbyer hvor
han hadde forkynt evangeliet om riket. Det var omtrent på denne tiden han fikk vite at
Johannes var død. Denne begivenheten var en levende påminnelse om hvordan hans egen
vei måtte ende. Skyggene var i ferd med å samle seg tett omkring hans sti. Prester og
rabbinere var hele tiden på vakt for å planlegge hans død. Spioner fulgte ham i hælene, og
overalt rottet de seg sammen mot ham.
Nyheten om at apostlene forkynte overalt i Galilea, nådde Herodes og gjorde ham
oppmerksom på Jesus og hans gjerning. «Dette er døperen Johannes,» sa han. «Han er stått
opp fra de døde.» Herodes gav uttrykk for at han gjerne ville møte Jesus. Han var i stadig
frykt for at det i hemmelighet ble forberedt en oppstand med tanke på å avsette ham og rive
jødefolket løs fra romernes åk. En utilfreds og opprørsk stemning gjorde seg mer og mer
gjeldende i befolkningen. Det var åpenbart at Kristi offentlige virksomhet i Galilea ikke
kunne fortsette stort lenger. Begivenhetene i forbindelse med hans lidelse nærmet seg, og
han lengtet etter å være for seg selv en stund.
Dypt bedrøvet hadde Johannes’ disipler båret hans maltrakterte legeme bort for å
gravlegge det. Så gikk de bort og «fortalte alt til Jesus». Disse disiplene hadde vært
misunnelige på Jesus da det så ut som om han drog folket bort fra Johannes. De hadde gjort
felles sak med fariseerne og anklaget ham da han spiste sammen med tollerne i gjestebudet
hos Matteus. De hadde tvilt på hans guddommelige misjon fordi han ikke fikk satt Johannes
fri. Men nå da læreren deres var død, lengtet de etter trøst i sin store sorg, og etter
veiledning om deres fremtidige gjerning. Derfor kom de til Jesus og knyttet sine interesser
til hans. Også de trengte en stille tid sammen med Jesus.
I nærheten av Betsaida ved den nordre enden av sjøen, var det et øde område det der på
denne tiden var vårgrønt og vakkert. Dette var et kjærkomment tilfluktssted for Jesus og
disiplene. De gikk i båten og satte over sjøen til dette stedet. Her ville de kunne være borte
fra ferdselsveiene og byens mas og uro. Naturomgivelsene var i seg selv en hvile, en
behagelig avveksling for sinnet. Her kunne de lytte til Kristi undervisning uten å måtte høre
på de skriftlærdes og fariseernes anklager. Her kunne de ha noen deilige dager sammen med
Jesus.
Den hvile Jesus og disiplene søkte, var ikke til selvisk nytelse. Den tiden de tilbrakte
borte fra andre, ble ikke brukt til å ha det hyggelig og behagelig. De samtalte om Guds verk
og muligheten for å kunne arbeide mer effektivt. Disiplene hadde vært sammen med Jesus,
og de forstod ham. Han behøvde derfor ikke tale i lignelser til dem. Han rettet på deres feil
og forklarte hvordan de best kunne få folk i tale, og han åpenbarte sannhetens
guddommelige skatter på en mer fullstendig måte. De ble opplivet av Guds kraft og inspirert
med håp og nytt mot.
246