Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste. For de er ikke mer».4 I «dødens land og
skygge» satt mennesker uten å finne trøst. Med lengselsfulle blikk speidet de etter at
befrieren skulle komme, da mørket skulle spres og fremtidens hemmelighet bli klarlagt.
Utenfor det jødiske folk var det noen som forutsa at en guddommelig lærer skulle
komme. Disse menneskene søkte etter sannhet, og de ble ledet av Guds Ånd som inspirerte
dem. Gang på gang stod det frem slike lærere som var som stjerner på en mørk natthimmel.
Deres profetiske ord tente håp hos tusener i den hedenske verden.
I århundrer hadde Bibelen vært oversatt til gresk som den gang ble brukt overalt i
Romerriket. Jødene var spredt vidt omkring, og deres forventning om at Messias skulle
komme, var i noen grad også hedningenes. Blant dem som jødene betraktet som hedninger,
fantes det noen som forstod profetiene om Messias bedre enn lærerne i Israel. Det var noen
som håpet at han skulle komme som befrier fra synd. Filosofer var ivrige etter å granske
jødenes gåtefulle religionssystem. Men jødenes religiøse fanatisme hindret spredningen av
lyset. Fordi de var så fast bestemt på å opprettholde skillet mellom dem selv og andre
folkeslag, var de uvillige til å la dem få del i den kunnskap de selv fremdeles hadde om
symbolene i deres gudstjeneste. Den sanne fortolkeren måtte komme. Han som alle disse
symboler var forbilder på, måtte forklare betydningen av dem.
Gud hadde talt til verden gjennom naturen, gjennom forbilder og symboler og gjennom
patriarker og profeter. Han måtte undervise menneskene på deres eget språk. Han som var
paktens formidler, måtte selv tale. Hans røst måtte høres i hans eget tempel. Kristus måtte
komme for å tale på en måte som ville bli klart og tydelig forstått. Han som var
sannhetens opphav, måtte skille sannheten fra menneskelige utsagn som hadde gjort den
virkningsløs. Guds rikes natur og frelsesplanen måtte forklares tydelig, og lærdommene fra
Det gamle testamente måtte fremholdes i full utstrekning.
Blant jødene fantes det enda noen trofaste etterkommere av de hellige slekter som hadde
bevart kunnskapen om Gud. De håpet fremdeles på det løfte som var gitt til fedrene. De
styrket sin tro i den forsikring som ble gitt ved Moses: «Herren Gud skal sende dere en
profet som meg, en av deres egne brødre. Og dere skal høre på alt han sier til dere.» Videre
leste de hvordan Herren ville salve en til «å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å
lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i
lenker», og «rope ut et nådens år fra Herren». De leste om hvordan han ville få «utbredt
retten på jorden», og at «fjerne kyster venter på hans lære». «Mot ditt lys skal folkeslag
vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans.”
Jakobs utsagn på dødsleiet fylte dem med håp: «Kongespir skal ikke vike fra Juda eller
herskerstav fra hans føtter til den rette kongen kommer.» Israels stadig minkende makt
vitnet om at Messias’ komme var nær. Daniels profeti skildret hans vidunderlige
17