Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
piken stirret med undring på dem som stod ved siden av henne. Hun reiste seg opp, og
foreldrene tok henne i armene sine og gråt av glede.
«Din tro har frelst deg»
Underveis til synagogeforstanderens hjem hadde Jesus i mengden av mennesker truffet
en stakkars kvinne som i tolv år hadde lidd under en sykdom som gjorde hennes liv til en
byrde. Hun hadde brukt alt hun eide til leger og medisiner, bare for å bli erklært
uhelbredelig. Men hun fikk nytt håp da hun hørte om de helbredelser Kristus utførte. Hun
var overbevist om at hvis hun bare kunne komme til ham, ville hun bli helbredet. Svak og
lidende kom hun til sjøbredden hvor han underviste. Hun forsøkte å trenge seg frem
gjennom mengden, men forgjeves. Hun fulgte etter ham fra Levi-Matteus’ hus, men
fremdeles var hun ute av stand til å få kontakt med ham. Hun hadde begynt å gi opp håpet
da han i folkemengden kom i nærheten av henne.
Den gylne anledningen var kommet. Hun var like i nærheten av den store legen! Men i
all forvirringen kunne hun ikke få snakke med Jesus eller få mer enn et flyktig glimt av ham.
Av frykt for å miste sin eneste anledning til å bli helbredet, trengte hun seg frem mens hun
sa til seg selv: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.» Idet han gikk forbi,
rakte hun ut hånden og klarte så vidt å røre ved kanten av klærne hans. Men i det øyeblikket
visste hun at hun var blitt helbredet. I denne ene berøringen var hele hennes livs tro
konsentrert. I samme stund forsvant hennes smerte og svakhet, og hun fikk ny kraft og en
fullkommen helse.
I dyp takknemlighet forsøkte hun nå å trekke seg tilbake fra mengden. Men plutselig
stanset Jesus, og folket gjorde det samme. Han snudde seg, så seg omkring og spurte med en
stemme som hørtes tydelig gjennom larmen fra folkemengden: «Hvem rørte ved klærne
mine?» Folket reagerte med forbausede blikk. All den stund han ble skubbet fra alle kanter
og puffet hit og dit i trengselen, syntes dette å være et merkelig spørsmål.
Peter, som alltid var parat til å uttale seg, sa: «Du ser hvordan folk trenger seg på deg, og
så spør du hvem som rørte ved deg?» Jesus svarte: «Det var noen som rørte ved meg, for jeg
kjente at en kraft gikk ut fra meg.» Han kunne kjenne forskjell på en troens berøring og en
tilfeldig berøring av den likegyldige mengden. En slik tillit skulle ikke overses. Til denne
beskjedne kvinnen ville han tale trøstens ord som skulle bli et gledens kildevell for henne,
og som ville være en velsignelse for hans etterfølgere til tidens slutt.
Med blikket vendt mot kvinnen insisterte han på å få vite hvem det var som hadde rørt
ved ham. Da hun innså at det var nytteløst å forsøke å gjemme seg, kom hun skjelvende
frem og kastet seg ned foran ham. Mens hun gråt av takknemlighet, fortalte hun om sin
lidelse og hvordan hun nå hadde fått lindring. Mildt og vennlig sa Jesus: «Datter, din tro har
frelst deg. Gå bort med fred; du skal være fri for din plage.» Han gav ingen anledning til den
234