Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 36 - Gnisten som utløser guddomsmakt
Da Jesus vendte tilbake fra gadarenernes bygd og gikk i land på vestsiden av sjøen, var
det en stor folkemengde som hadde samlet seg for å ta imot ham, og de hilste ham med
glede. Han ble værende der ved stranden en tid mens han underviste og helbredet. Så gikk
han hjem til Levi-Matteus for å møtes med tollere i et gjestebud. Det var her
synagogeforstanderen Jairus fant ham. Denne jødiske eldste kom til Jesus i stor nød. Han
kastet seg ned for ham og ropte: «Min lille datter holder på å dø. Kom og legg hendene på
henne, så hun blir frisk og får leve.»
«Frykt ikke, bare tro!»
Jesus drog straks med hjem til synagogeforstanderen. Selv om disiplene hadde sett
mange av Jesu barmhjertighetshandlinger, ble de forbauset over hvor villig han etterkom
den stolte rabbinerens bønn. Likevel gikk de med Jesus, og folkeskaren fulgte etter, ivrig og
forventningsfull.
Synagogeforstanderens hus lå ikke langt borte. Men det var ikke lett å komme frem for
Jesus og dem som var med ham, for mengden trengte inn på ham fra alle sider. Forsinkelsen
gjorde den engstelige faren utålmodig. Men Jesus, som syntes synd på de mange
menneskene, stanset nå og da for å gi lindring til en eller annen som led, eller for å trøste
noen som var nedtrykte og urolige.
Mens de enda var underveis, trengte en utsending seg frem gjennom mengden med
beskjed til Jairus om at datteren var død, og at det var nytteløst å besvære Mesteren
ytterligere. Jesus oppfanget det som ble sagt, og han sa: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli
reddet.»
Jairus trengte seg nærmere Jesus, og sammen skyndte de seg videre. De som var leid til å
sørge og spille på fløyte, hadde alt innfunnet seg, og de fylte luften med støy. Larmen
skurret i ørene, og Jesus ble rystet i sin ånd. Han forsøkte å få dem til å være stille, og sa:
«Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død; hun sover.» Påstanden fra denne
fremmede mannen gjorde at de ble harme. De hadde sett barnet i dødens favntak, og de lo
ham ut. Jesus forlangte at alle skulle forlate huset. Så tok han med seg pikens far og mor og
Peter, Jakob og Johannes, og sammen gikk de inn i soverommet hvor den døde piken lå.
Jesus gikk bort til sengen, og mens han tok hånden hennes i sin, uttalte han med mild
stemme og slik som de pleide snakke der i hjemmet: «Talita kumi!» Det betyr: «Pike, jeg
sier deg: Stå opp!»
Øyeblikkelig gikk det en skjelving gjennom den bevisstløse kroppen. Livets pulsslag slo
igjen, og leppene åpnet seg med et smil. øynene ble åpnet vidt opp likesom etter en søvn, og
233