Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 3 - I tidens fylde
«I tidens fylde sendte Gud sin Sønn .... Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så
vi kunne få barnekår.» Kristi komme ble forutsagt i Eden. Da Adam og Eva først hørte
løftet, ventet de at det hurtig skulle bli oppfylt. Med glede hilste de sin førstefødte sønn
velkommen, og håpet at han måtte være befrieren. Men oppfyllelsen av løftet lot vente på
seg. De som først hadde fått det, døde uten at det var blitt til virkelighet. Fra Enoks dager
ble løftet gjentatt av patriarker og profeter som holdt håpet om hans komme levende.
Likevel kom han ikke. Daniels profeti åpenbarte tiden for hans komme, men ikke alle tolket
budskapet på den riktige måten. Århundrene svant, og profetenes røster hørtes ikke mer.
Undertrykkerens hånd hvilte tungt på Israel, og mange var klar til å utbryte: «Dagene går,
og alle syner slår feil.”
Men likesom det er med stjernene i deres fastlagte baner i det umåtelige kretsløp, er det
ingen hast og ingen forhaling i Guds forsett. Gjennom symbolene med det store mørket og
den rykende ovnen hadde Gud overfor Abraham åpenbart Israels trelldom i Egypt, og at
tiden de skulle oppholde seg der ville være fire hundre år. «Siden skal de dra ut med mye
gods.» Mot dette kjempet faraos stolte rike og hele dets makt forgjeves. Nettopp «på dagen»
som var fastsatt i det guddommelige løfte, «drog alle Herrens hærer ut av Egypt». Slik
hadde Gud også fastsatt den nøyaktige tiden for Kristi komme. Da tidens store ur angav
denne timen, ble Jesus født i Betlehem.
«I tidens fylde sendte Gud sin Sønn.» Gud i himmelen hadde hatt kontroll med
nasjonenes bevegelser og menneskers luner og påfunn inntil verden var moden for
befrierens komme. Folkeslagene var forent under ett styre. Det samme språket ble brukt
nesten overalt, og ble alle steder anerkjent som litteraturens språk. Fra alle land kom de
atspredte jødene til Jerusalem for å feire de årlige høytider. Når de drog tilbake til sitt
hjemsted, kunne de bringe tidender om Messias’ komme ut over verden.
På denne tiden holdt de hedenske religionssystemer på å miste sitt grep på folk. Mange
var trette av skuespill og fabler. De lengtet etter en religion som kunne tilfredsstille sjelen.
Selv om sannhetens lys syntes å ha blitt borte for menneskene, fantes det noen som ventet
på lys, og som var fylt av forvirring og sorg. De tørstet etter kunnskap om den levende Gud
og etter en forsikring om et liv bak død og grav.
Intens Messias-forventning
Etter hvert som jødene fjernet seg fra Gud, ble troen svekket, og håpet hadde nesten
opphørt å kaste lys over fremtiden. Profetenes ord ble ikke forstått. For folkemassene var
døden et mysterium som de fryktet. Bak den var det uvisshet og mørke. Det var ikke bare
mødrenes jammerskrik i Betlehem som lød for profeten, men også et fortvilt rop fra
menneskeheten gjennom århundrer. Røsten ble hørt i Rama, «gråt og høylytt klage: Rakel
16