Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Disiplene og dem de var sammen med, flyktet i redsel. Men så oppdaget de at Jesus ikke
var med dem, og de snudde seg for å se etter ham. Han stod der de hadde forlatt ham. Han
som hadde stillet stormen og som hadde møtt Satan og overvunnet ham, flyktet ikke for
disse demonene. Mennene skar tenner, og med fråden ut av munnen nærmet de seg Jesus.
Da løftet han hånden som hadde gjort tegn til bølgene at de skulle legge seg, og mennene
kunne ikke komme nærmere. Rasende, men hjelpeløse stod de foran ham.
Med myndighet befalte han de urene ånder å fare ut av dem, og hans ord trengte gjennom
de ulykkelige mennenes formørkede sinn. De hadde en uklar følelse av at dette var en som
kunne redde dem fra de grusomme demonene. De falt ned for Jesus for å tilbe ham. Men da
de åpnet munnen for å be om hans barmhjertighet, talte demonene og skrek rasende: «Jesus,
hva har du med meg å gjøre, du Sønn av den høyeste Gud? Jeg ber deg for Guds skyld, pin
meg ikke!»
Jesus spurte: «Hva er ditt navn?» Og svaret var: «Mitt navn er Legion; for vi er mange.»
Idet de brukte disse plagede menneskene som medier de kunne meddele seg gjennom,
tryglet de Jesus om ikke å sende dem ut av landområdet. På en fjellskråning ikke langt borte
gikk en stor svinehjord og beitet. Demonene bad om lov til å fare inn i svinene, og Jesus
tillot det. Øyeblikkelig oppstod det panikk i hjorden. Som gale styrtet de nedover
skråningen, og ute av stand til å styre seg kastet de seg ut i sjøen og omkom.
I mellomtiden var det foregått en vidunderlig forandring med de besatte mennene. Lys
hadde trengt inn i deres sinn. øynene strålte av forstand. Ansiktene som så lenge hadde vært
deformert etter Satans bilde, ble plutselig milde. De blodflekkede hendene var i ro, og med
glade stemmer priste de Gud for utfrielsen.
Oppe fra fjellet hadde svinerøkterne sett alt som foregikk, og de skyndte seg av sted for å
fortelle eierne og alle andre det som hadde hendt. Med frykt og forbauselse strømmet alt
folket ut for å møte Jesus. De to besatte mennene hadde vært en skrekk for hele området.
Ingen kunne trygt passere stedet der de var, for de kastet seg over alle og enhver med
djevelsk raseri. Nå var de påkledd og i sin fulle forstand der de satt ved Jesu føtter og lyttet
til ham og lovpriste ham som hadde gjort dem friske. Men de som var vitne til alt dette,
gledet seg ikke. Tapet av svinene var av større betydning for dem enn at disse Satans fanger
ble satt fri.
Det var av barmhjertighet mot eierne av svinene at dette tapet rammet dem. De var så
oppslukt av de jordiske ting at de ikke hadde tanke for de viktige ting som gjelder det
åndelige liv. Jesus ønsket å bryte den egoistiske likegyldighetens tryllemakt så de kunne ta
imot hans nåde. Men sorgen og harmen over det timelige tapet gjorde dem blinde for hans
barmhjertighet.
229