Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
hadde bedt dem sette over sjøen. Jesus var deres eneste håp. Hjelpeløse og fortvilte ropte de:
«Mester, mester, vi går under!» Men det tykke mørket skjulte ham for dem. Stemmene deres
druknet i stormens brøl, og det kom ikke noe svar. De ble grepet av frykt og tvil. Hadde
Jesus sviktet dem? Var han som hadde overvunnet sykdom og onde ånder og til og med
døden, nå ute av stand til å hjelpe dem? Brydde han seg ikke om dem i deres nød?
De roper igjen, men det høyres ikke noe annet svar enn stormkastenes ilske hyl. Båten er
alt med å synke. Bare et øyeblikk til, så ville de være oppslukt av de grådige vannmassene.
«Stille! Vær rolig»
Plutselig trenger et lynglimt gjennom mørket, og de ser Jesus som ligger og sover
uforstyrret av stormen. Forundret og i fortvilelse roper de: «Mester, bryr du deg ikke om at
vi går under?» Hvordan kan han hvile så fredfullt mens de er i fare og kjemper for livet?
Deres rop vekker Jesus. Idet det skarpe lynglimtet gjør ham synlig, ser de himmelens fred
i ansiktet hans. Blikket hans uttrykker selvforglemmende, øm kjærlighet. Vendt mot ham
roper de av all kraft: «Herre, frels! Vi går under!» Aldri har noe menneske upåaktet sendt
opp dette ropet. Idet disiplene griper årene for å gjøre en siste anstrengelse, reiser Jesus seg
opp. Han står midt mellom disiplene mens stormen raser, bølgene slår inn over dem, og
lynglimtene lyser opp ansiktet hans. Han løfter armene, som så mange ganger hadde vært
opptatt med barmhjertighetshandlinger, og sier til den opprørte sjøen: «Stille! Vær rolig!»
Stormen stilner. Bølgene faller til ro, skyene forsvinner og stjernene stråler frem. Båten
driver rolig på den stille sjøen. Jesus snur seg mot disiplene og spør med sorg i stemmen:
«Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Det ble tyst blant disiplene. Ikke
engang Peter forsøkte å gi uttrykk for den ærefrykt han følte. Båtene som hadde lagt ut for å
følge med Jesus, hadde vært i fare, og de som hadde vært om bord, var grepet av redsel og
fortvilelse. Men Jesu befaling brakte ro midt i all forvirringen.
Den ville stormen hadde drevet båtene nært sammen, og alle så miraklet. I stillheten som
fulgte, ble all frykt glemt. De hvisket seg imellom: «Hva er dette for en? Både vind og sjø
adlyder ham.»
Fri for frykt
Da Jesus ble vekket for å trosse stormen, var han fullstendig rolig. Det var ikke spor av
frykt i stemmen eller blikket, for det var ingen frykt i hans sinn. Dette skyldtes ikke at han
var i besittelse av allmakt. At han kunne hvile så trygt, skyldtes ikke at han var «den Herre
som hersker på hav og jord». Denne makten hadde han gitt fra seg. Han sier: «Jeg kan ikke
gjøre noe av meg selv.” Han stolte på sin Fars makt. Jesus hvilte i tro på Guds kjærlighet og
omsorg. Kraften i det ordet som stilte stormen, var Guds kraft.
227