Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
nedsettende ord viste at de ikke hadde noen sann oppfatning av hans natur, og de fattet ikke
at det guddommelige var forent med det menneskelige. De så ham ofte sorgtung, men i
stedet for å trøste, såret de ham med sin holdning og talemåte. Dette var pinefullt for hans
følsomme sinn. Hans motiver ble mistolket, og hans gjerning ble ikke forstått. Brødrene
hans fremholdt ofte fariseernes filosofi som var forslitt og grånet av elde. De mente at de
kunne belære ham som forstod all sannhet og fattet alle hemmeligheter, og de fordømte fritt
og åpent det som de ikke kunne forstå. Han tok seg nær av deres motvilje, og han følte seg
trett og forpint. De påstod at de trodde på Gud og mente at de stod på hans side. Men Gud
var hos dem i menneskeskikkelse, uten at de kjente ham.
Alt dette gjorde hans vei tornefull. Misforståelsene i hans eget hjem pinte ham slik at han
følte det som en lindring å komme bort. Det var ett hjem han satte stor pris på å besøke. Det
var hjemmet til Lasarus, Maria og Marta. Her var det en atmosfære av tro og kjærlighet som
gav ham hvile og ro. Likevel var det ingen som kunne fatte hans guddommelige misjon eller
forstå den byrde han bar på menneskehetens vegne. Ofte fant han lindring først når han
kunne være alene i samfunn med sin himmelske Far. De som er kalt til å lide for Kristi
skyld, og som må tåle misforståelse og mistillit endog i sitt eget hjem, kan finne trøst i den
tanke at Jesus har gjennomgått det samme. Han har medfølelse med dem. Han vil at de skal
ha fortrolig samfunn med ham, og at de skal finne trøst der hvor han selv fant den, i
samfunn med Gud.
Medlemmer av Guds familie
De som tar imot Kristus som sin personlige frelser, blir ikke etterlatt som farløse og må
bære livets byrder alene. Han tar imot dem som medlemmer av den himmelske familie, og
han sier at de skal kalle hans Far for sin Far. De er hans barn som er dyrebare for Gud og er
knyttet til ham med de ømme ste og sterkeste bånd. Han føler en inderlig ømhet for dem,
som så langt overgår det våre foreldre følte for oss da vi var barn, som det guddommelige er
høyt hevet over det menneskelige.
I de lover som ble gitt til Israel, har vi et vakkert bilde på Kristi forhold til sitt folk. Når
en hebreer på grunn av fattigdom var tvunget til å skille seg av med sin fedrenearv og selge
seg selv som slave, hadde hans nærmeste slektning plikt til å utløse ham og hans arvelodd.
På samme måten falt det på ham som er «en nær slektning» av oss, å gjenløse oss og vår arv
som var gått tapt på grunn av synden. Det var for å frelse oss at han ble vår bror. Vår Herre
og frelser står oss nærmere enn far og mor, bror og venn eller ektefelle. «Frykt ikke,» sier
han, «jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min.» «Fordi du er dyrebar i mine
øyne, aktet høyt og elsket av meg, gir jeg mennesker i ditt sted, folkeslag til vederlag for ditt
liv.”
220