Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Hellige Ånd består i en vedvarende ringeakt for Herrens innbydelse til å vende om. Hvert
skritt på veien mot forkastelse av Kristus er et skritt mot forkastelse av frelsen og et skritt
nærmere synd mot Den Hellige Ånd.
Ved å forkaste Kristus begikk jødefolket den utilgivelige synd. Ved å si nei til tilbudet
om nåde kan vi komme til å gjøre den samme feil. Vi håner livets fyrste og gjør ham til spott
overfor «Satans synagoge” og overfor himmelen når vi nekter å lytte til de budbærere han
har sendt, og i stedet hører på Satans redskaper som vil dra oss bort fra Kristus. Så lenge
mennesker gjør dette, er de uten håp og tilgivelse. Til sist vil de miste ethvert ønske om å bli
forsont med Gud.
Jesu brødre
Mens Jesus enda holdt på å undervise folket, kom disiplene med beskjed om at hans mor
og hans brødre stod utenfor og gjerne ville snakke med ham. Han visste hva de hadde på
hjerte, og derfor svarte han: «Hvem er min mor og mine brødre?» Så rakte han hånden ut
mot disiplene og sa: «Se, her er min mor og mine brødre! Den som gjør Guds vilje, er min
bror og søster og mor.»
Alle som i tro ville ta imot Kristus, ble forent med ham ved et bånd som var mer inderlig
enn noe menneskelig slektskaps bånd. De ville bli ett med ham likesom han var ett med
Faderen. At Jesu mor trodde Jesu ord og gjorde etter dem, knyttet henne nærmere til ham
enn hennes naturlige slektsforhold. Jesu brødre ville ikke ha noe gagn av sin forbindelse
med ham, med mindre de tok imot ham som sin personlige frelser. Jesus ville hatt en sterk
støtte i sin jordiske familie hvis de hadde trodd at han var sendt fra himmelen, og hadde
samarbeidet med ham i å utføre Guds gjerning. Deres vantro kastet en skygge over Jesu liv
på jorden. Det var en del av det bitre smertens beger som han tømte for vår skyld.
Guds Sønn følte meget sterkt det fiendskap som var tent i menneskers hjerter mot
evangeliet, og det føltes aller verst for ham i hans eget hjem. Han selv var fylt av velvilje og
kjærlighet, og han satte pris på vennlighet og hensynsfullhet i familiekretsen. Brødrene hans
ville at han skulle rette seg etter deres meninger, selv om det ville ha vært fullstendig i strid
med hans guddommelige misjon. De så på ham som en som trengte deres råd. De bedømte
ham ut fra sitt menneskelige synspunkt, og mente at hvis han bare ville tale om slike ting
som de skriftkloke og fariseerne kunne godkjenne, ville han unngå den ubehagelige strid
som hans ord var årsak til. De mente at han var fra seg selv når han gjorde krav på
guddommelig myndighet og refset rabbinerne for deres synder. De visste at fariseerne søkte
etter en anledning til å anklage ham, og de syntes han hadde gitt dem tilstrekkelig anledning
til det.
Med sin korte målestokk kunne de ikke lodde dybden av den oppgaven han var kommet
for å utføre. Derfor kunne de ikke føle med ham i hans prøvelser. Deres simple og
219