Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 33 - Jesu familie
Josefs sønner var slett ikke velvillig stemt overfor Jesu virksomhet. Det de hørte om hans
liv og gjerning, gjorde dem forbauset og forferdet. De hørte at han var hele netter i bønn, at
store folkemengder trengte seg omkring ham hele dagen, og at han ikke engang unte seg tid
til å spise. Vennene hans mente at han slet seg ut ved sin ustanselige virksomhet. De kunne
ikke gi noen forklaring på hans holdning overfor fariseerne, og det var noen som fryktet for
at det gikk på forstanden løs for ham.
Brødrene hans hørte om dette og også om den beskyldning fariseerne kom med: at han
drev ut djevler ved Satans makt, og de følte bitter skam fordi de var i familie med ham. De
kjente til hvordan hans ord og handlinger satte sinnene i kok. De ble ikke bare forferdet over
hans dristige uttalelser, men de ble harme fordi han fordømte de skriftlærde og fariseerne.
Derfor bestemte de seg for at enten måtte han overtales eller tvinges til å holde opp med
denne måten å arbeide på. De fikk Maria til å holde med dem i dette, da de regnet med at
hans kjærlighet til henne ville gjøre ham mer varsom.
Synd mot Den Hellige Ånd
Kort tid i forveien hadde Jesus for annen gang helbredet en mann som var besatt, blind
og stum, og fariseerne hadde gjentatt anklagen: «Det er med hjelp fra høvdingen over de
onde ånder han driver de onde ånder ut.” Kristus sa rent ut til dem at ved å tilskrive Satan
Den Hellige Ånds gjerning, lukket de seg selv ute fra frelsens kilde. De som hadde talt imot
Jesus uten å være klar over hans guddommelige natur, hadde mulighet for å få tilgivelse, for
ved Den Hellige Ånd kunne de komme til å innse sin villfarelse og angre den. Hvis et
menneske angrer og tror, blir skylden fjernet i Kristi blod, uansett hvilken synd det dreier
seg om. Men de som forkaster Den Hellige Ånds gjerning, stiller seg der hvor anger og tro
ikke kan nå dem. Det er ved Ånden Gud virker på hjertet. Når mennesker med overlegg
forkaster Ånden og sier at den er fra Satan, stenger de kanalen som Gud kan meddele seg til
dem gjennom. Når Ånden er ugjenkallelig forkastet, er det ikke noe mer Gud kan gjøre for
mennesket.
De fariseere som Jesus advarte på denne måten, trodde ikke selv på det de anklaget ham
for. Det var ikke en eneste av disse fremstående personene som ikke hadde følt seg dradd til
Jesus. I sitt eget sinn hadde de hørt Åndens stemme, som hadde erklært at han var Israels
Salvede, og tilskyndet dem til å bekjenne seg som hans disipler. I lyset fra ham hadde de
innsett sin egen ugudelighet, og hadde lengtet etter en rettferdighet som de selv ikke kunne
skaffe til veie. Men etter at de hadde forkastet ham, ville det være for ydmykende å ta imot
ham som Messias. Etter at de først hadde begitt seg inn på vantroens sti, var de for stolte til
å innrømme sin villfarelse.
216