Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men arvingene til riket skal kastes ut i mørket
utenfor, der en gråter og skjærer tenner.» Mange innretter seg fremdeles slik at de vil møte
den samme skjebnesvangre skuffelse. Mens mennesker i hedenskapets mørke tar imot hans
nåde, er det mange i kristne land som bare har ringeakt til overs for lyset som skinner på
dem.
Jesus oppvekker enkens sønn
Litt over tretti kilometer fra Kapernaum, på et høydedrag med utsikt over den vidstrakte
og vakre Jisre’el-sletten, lå landsbyen Nain. Dit drog Jesus nå. Mange av disiplene og andre
fulgte med ham. Langs hele veien møtte folk frem, og de lengtet etter å høre hans kjærlige
og medfølende ord. De kom med sine syke for at han skulle helbrede dem. Stadig bar de på
håpet om at han som utøvde en slik vidunderlig makt, ville stå frem som Israels konge. En
stor folkemengde flokket seg om ham, og i glad forventning fulgte de med ham opp den
steinete stien til byporten.
Etter som de kommer nærmere, ser de at et begravelsesfølge kommer ut gjennom porten.
Sørgmodige og med langsomme skritt beveger følget seg bort mot gravstedet. På en åpen
båre fremst i følget ligger den døde, og nærmest den går de sørgende som fyller luften med
sine klagerop. Det synes som om hele byens befolkning har møtt frem for å vise sin aktelse
for den døde og sin sympati med moren.
Det var en situasjon som vakte medfølelse. Den døde var sin mors eneste sønn, og hun
selv var enke. Den ensomme, sørgende kvinnen fulgte sin eneste jordiske støtte og trøst til
graven. «Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne.» Mens hun gikk
der gråtende og likesom i blinde og ikke la merke til ham, kom han helt frem ved siden av
henne og sa med mild stemme: «Gråt ikke!» Jesus ville forvandle hennes sorg til glede, men
han kunne likevel ikke la være å gi uttrykk for sin medfølelse. «Så gikk han bort og la
hånden på båren.» Selv kontakt med døden kunne ikke påføre ham noen form for urenhet.
De som bar ham, stanset, og klagingen stilnet. De to gruppene samlet seg omkring båren
med forventning og håp. Her var han som hadde bannlyst sykdom og seiret over demoner.
Hadde han også makt over døden?
Med klar og myndig røst sier han: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Denne stemmen
trenger gjennom den dødes ører. Den unge mannen åpner øynene. Jesus tar ham i hånden og
reiser ham opp. Blikket hans faller på henne som hadde stått gråtende ved siden av ham, og
mor og sønn finner hverandre i en lykkelig omfavnelse. De som er til stede, står tause og er
som tryllebundet. Alle er grepet av ærefrykt. Tause og ærbødige ble de stående en liten
stund, som om de var i Guds nærhet. Så priste de Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,»
sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.» Begravelsesfølget vendte tilbake til Nain som et
triumftog. «Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.»
214