Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
folket deres skulle få anledning til å ta imot lyset. Gang på gang måtte de største herskere
kunngjøre at den Gud de hebraiske fanger dyrket, stod over alle andre guder.
Under fangenskapet i Babylonia ble israelittene grundig kurert for vanen med å tilbe
utskårne bilder. I de århundrer som fulgte, ble de undertrykt av hedenske fiender, til de ble
fullstendig overbevist om at deres fremgang var avhengig av at de etterlevde Guds lov. Men
hos altfor mange av folket var det ikke kjærlighet som tilskyndet dem til å være lydige, men
egoistiske motiver. I det ytre tjente de Gud som et middel til å oppnå nasjonal storhet. De
ble ikke verdens lys, men lukket seg ute fra verden for å unngå å bli fristet til
avgudsdyrkelse.
I den undervisning som ble gitt ved Moses, hadde Gud innført restriksjoner i deres
omgang med avgudsdyrkere, men denne undervisningen ble mistolket. Den hadde til hensikt
å hindre dem i å følge hedningenes skikker, men den ble brukt til å bygge en skillevegg
mellom Israel og alle andre folkeslag. Jødene betraktet Jerusalem som sin himmel, og de var
avindsyke med tanke på at Herren skulle vise barmhjertighet mot hedningene.
Etter at de var kommet tilbake fra Babylonia, ble det lagt stor vekt på religiøs
undervisning. Overalt i landet ble det oppført synagoger der prestene og de skriftlærde utla
loven. Det ble også opprettet skoler der det angivelig skulle undervises i praktiske
ferdigheter og naturkunnskap og også i rettferdighetens grunnsetninger. Men
disse institusjonene var blitt fordervet. Under fangenskapet hadde mange tilegnet seg
hedenske ideer og skikker som ble blandet inn i deres religiøse tjeneste. På mange måter tok
de etter avgudsdyrkerne.
Etter hvert som jødene fjernet seg fra Gud, mistet de mye av sansen for innholdet i
offersystemet. Det var Kristus som hadde innstiftet denne ordningen. Hvert ledd i den var et
symbol på ham selv, og den hadde vært full av livskraft og åndelig skjønnhet. Men jødene
gikk glipp av det åndelige liv i de religiøse seremonier og klynget seg til døde formaliteter.
De satte sin lit til selve ofringene og forordningene i stedet for å hvile i ham som disse viste
hen til. For å fylle tomrommet etter det de hadde mistet, innførte prestene og rabbinerne en
mengde krav som de selv hadde funnet på. Jo strengere de opptrådte, desto mindre av Guds
kjærlighet kom til syne. De vurderte sin egen hellighet etter mengden av seremonier, mens
de selv var fylt med hovmod og hykleri.
Med alle de hårfine og byrdefulle pålegg var det blitt umulig å overholde loven. De som
gjerne ville tjene Gud, og som forsøkte å overholde rabbinernes forskrifter, strevde under en
tung byrde. Anklagene fra en plaget samvittighet gav dem ingen hvile. Slik arbeidet Satan
for å gjøre menneskene mismodige, svekke deres oppfatning av Guds natur og skape forakt
for Israels tro. Han håpet å kunne stadfeste den påstand han kom med da han gjorde opprør i
14