Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Den samme fare eksisterer fremdeles. Mange tar det for gitt at de er kristne, ganske
enkelt fordi de godtar visse teologiske læresetninger. Men de har ikke latt sannheten komme
til uttrykk i det praktiske liv. De har ikke trodd på den og elsket den. Derfor har de ikke fått
den kraft og nåde som kommer gjennom det å bli helliggjort ved sannheten. Mennesker kan
bekjenne seg til å tro sannheten, men hvis den ikke gjør dem oppriktige, vennlige,
tålmodige, overbærende og himmelsinnet, er den en forbannelse for dem som har den, og
gjennom deres innflytelse blir den en forbannelse for verden.
Den rettferdighet som Kristus underviste om, består i at hjerte og liv bringes i samsvar
med Guds åpenbarte vilje. Syndige mennesker kan bare bli rettferdige når de tror på Gud og
stadig har en levende forbindelse med ham. Sann gudsfrykt vil høyne tankene og foredle
livet, og de ytre religiøse former vil være i samsvar med den kristnes indre renhet. Da vil de
seremonier som kreves i gudstjenesten, ikke være meningsløse skikker, slik tilfellet var hos
de hyklerske fariseerne.
Jesus tar så for seg budene enkeltvis og forklarer dybden og bredden i deres krav. I stedet
for å fjerne en tøddel av deres betydning, viser han hvor vidtrekkende deres prinsipper er.
Han avslører jødenes skjebnesvangre feiltagelse ved bare å vise en ytre lydighet. Han gjør
det klart at Guds lov blir overtrådt ved onde tanker og et lystent øyekast. Den som gjør seg
skyldig i den minste urettferdighet, synder mot loven og nedverdiger sin egen moralske
natur. Et drap eksisterer først i tankelivet. Den som gir rom for hat, har begitt seg utpå
drapsmannens sti, og hans offergaver er avskyelige for Gud.
Jødene hadde en hevngjerrig innstilling. I sitt hat til romerne kom de med sterke
fordømmelser, og de gledet den onde ved å vise hans egenskaper. Slik øvde de seg selv opp
til å utføre de fryktelige ting som han tilskyndet dem til. I fariseernes religiøse liv var det
ikke noe som kunne fremelske gudsfrykt hos hedningene. Jesus oppfordret dem til ikke å
bedra seg selv med å tro at de i sitt sinn godt kunne reise seg mot undertrykkerne og ønske å
hevne deres ugjerninger.
Sant nok kan harme i visse fall forsvares, selv hos Kristi etterfølgere. De blir opprørt av
rettferdig harme når de ser at Gud blir vanæret og tjenesten for ham bringes i vanry, og når
de ser at uskyldige blir undertrykt. En slik harme som har sin rot i samvittighetens
følsomhet, er ikke synd. Men de som ved enhver antatt provokasjon føler seg fri til å la
sinne og hevnfølelse få fritt løp, lukker hjertet opp for Satan. Bitterhet og fiendskap må
fordrives fra sinnet hvis vi ønsker å være i harmoni med himmelen.
Kristus går enda lenger. Han sier: «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der
kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran
alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!» Mange er ivrige
når det gjelder å utføre religiøse plikter, mens det mellom dem og deres trosfeller finnes
207