Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 2 - Det utvalgte folket
I mer enn tusen år hadde jødefolket ventet på Messias’ komme. De hadde satt sine lyseste
forhåpninger til denne begivenheten. I sang og profetiske budskaper, i tempelritualer og i
familieandakt hadde de hegnet om hans navn. Likevel kjente de ham ikke da han kom. Han
som himmelen elsket, var for dem «som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig
skikkelse». De så ingen skjønnhet i ham, og de gledet seg ikke ved synet av ham. «Han kom
til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» Likevel hadde Gud utvalgt Israel. Han
hadde valgt dem ut til å ta vare på kunnskapen om hans lov og verne om de symboler og
profetier som viste hen til Frelseren. Han ønsket at de skulle være frelsens livskilde for
verden. Det som Abraham var i det landet hvor han oppholdt seg, det som Josef var i Egypt,
og som Daniel var ved hoffet i Babylonia, skulle det hebraiske folk være blant nasjonene.
De skulle åpenbare Gud for menneskene.
Da Abraham ble kalt, hadde Herren sagt: «Jeg vil velsigne deg .... Du skal bli til
velsignelse.» «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» Den samme undervisning ble
også formidlet gjennom profetene. Selv etter at israelittene var blitt utsatt for krig og
fangenskap, tilhørte løftet dem. «Blant mange folk skal Jakobs rest være som dugg fra
Herren, som en regnskur på gress. De venter ikke på noen mann og håper ikke på
mennesker.» Når det gjaldt templet i Jerusalem, uttalte Herren gjennom Jesaja: «Mitt hus
skal kalles et bønnens hus for alle folk.”
Men israelittene satte sitt håp til verdslig storhet. Fra den tiden da de kom inn i Kanaan,
vek de av fra Guds påbud og fulgte hedningenes skikker. Det var forgjeves at Gud advarte
dem ved sine profeter. Forgjeves ble de straffet og undertrykt av hedningene. Etter hver
reformasjon fulgte et enda dypere frafall forskriftene, vil de si: «Så klokt og forstandig det
er, dette store folket!” Men på grunn av deres troløshet kunne Guds hensikt bare bli
gjennomført under enda mer motgang og ydmykelse.
De ble undertrykt av Babylonia og spredt omkring i de hedenske land. Under trengsler
var det mange som fornyet sin troskap mot Guds pakt. Mens de hengte harpene sine på
piletrærne og sørget over det hellige tempel som lå øde, strålte sannhetens lys ut fra dem, og
kunnskapen om Gud ble spredt blant folkeslagene. De hedenske offersystemer var en
forvanskning av den ordning Gud hadde foreskrevet. Mang en oppriktig tilhenger av
hedenske ritualer lærte av hebreerne å forstå betydningen av den tjenesten som Gud hadde
innstiftet, og i tro grep de løftet om en frelser.
Mange av dem som var i landflyktighet, ble forfulgt, og ikke så få mistet livet fordi de
nektet å tilsidesette sabbaten og feire de hedenske høytider. Når avgudsdyrkere reiste seg for
å utrydde sannheten, førte Herren sine tjenere frem for konger og herskere for at disse og
13