Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Ofte sørger vi fordi våre onde gjerninger påfører oss selv ubehagelige følger, men dette
er ikke anger. Virkelig sorg over synden er et resultat av Den Hellige Ånds gjerning. Ånden
avslører utakknemligheten i det hjerte som har ringeaktet og bedrøvet Kristus, og fører oss i
anger til korsets fot. Ved enhver synd blir Jesus såret på ny. Når vi betrakter ham som vi har
gjennomboret, sørger vi over de synder som har påført ham smerte. En slik sorg vil føre til
at vi oppgir synden.
Et verdslig menneske vil kanskje hevde at denne sorgen er et uttrykk for svakhet. Men
tvert imot er den en kraft som knytter den botferdige til den evige Gud med bånd som ikke
kan slites i stykker. Den viser at sjelen får tilbake de dyder som gikk tapt ved overtredelse
og forherdelse. Det botferdige menneskes tårer er bare de reGudråper som går forut for
hellighetens solskinn. Denne sorgen varsler en glede som vil bli en kilde med levende vann i
sjelen. «Bare erkjenn din skyld, at du har gjort opprør mot Herren din Gud.» «Jeg ser ikke
lenger på deg med harme, men vil vise miskunn, lyder ordet fra Herren.» «Gi de sørgende i
Sion hodepynt istedenfor aske, gledesolje for sørgedrakt og lovsang istedenfor motløshet.”
Også for dem som sørger under prøvelser og smerter, er det trøst. Sorgens og
ydmykelsens bitterhet er bedre enn å hengi seg til syndige nytelser. Gjennom trengsler viser
Gud oss hvor synden har slått rot i vår karakter, for at vi ved hans nåde kan vinne seier over
våre feil. Ukjente sider av oss selv kommer frem i dagen, og vi blir stilt på prøve om vi vil ta
imot Guds irettesettelse og råd. Når prøvelser kommer i vår vei, bør vi ikke furte og klage.
Vi bør ikke være gjenstridige og bekymre oss slik at vi fjerner oss fra Kristus. Vi må
ydmyke oss for Gud. Herrens veier er dunkle for den som ønsker å se alt i et lys som er
behagelig for ham selv. De synes mørke og gledesløse for vår menneskelige natur. Men
Guds veier er barmhjertighets veier med frelse som mål.
Elia visste ikke hva han gjorde da han ute i ødemarken sa at han hadde fått nok av livet,
og bad om å få dø. I sin barmhjertighet tok Herren ham ikke på ordet. Det var fremdeles en
stor gjerning Elia skulle utføre. Når hans gjerning var gjort, skulle han ikke omkomme
motløs og ensom ute i ødemarken. Han skulle ikke legges i en grav, men i en himmelsk
ildvogn skulle han fare opp til tronen i det høye.
Dette er Guds ord til dem som sørger: «Jeg så hvordan de gikk fram, men nå vil jeg lege
og lede dem og trøste dem fullt og helt.» «Jeg vender deres sorg til fryd, og trøster og gleder
dem som sørget.”
De tålsomme
«Salige er de tålsomme.» De vanskeligheter vi må møte, kan i høy grad lettes ved den
tålsomhet som skjuler seg i Kristus. Hvis vi eier Mesterens ydmykhet, vil vi heve oss over at
vi blir tilsidesatt, og over de ergrelser vi daglig blir utsatt for. Dette vil ikke lenger kaste
skygger over vårt sinn. Det beste vitnesbyrd om storsinn hos en kristen er selvbeherskelse.
201