Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
en forsikring om at de usle hyttene deres, den magre kosten, den slitsomme tilværelsen i
frykt og savn skulle erstattes med herskapsboliger og makelige dager. I stedet for de enkle
klærne de hadde på seg om dagen, og teppet de hadde over seg om natten, håpet de at
Kristus ville gi dem de praktfulle og kostbare draktene som erobrerne bar. Hjertene sitret av
glede og håpefull stolthet over at Israel snart skulle bli æret som Herrens utvalgte fremfor
alle andre nasjoner, og at Jerusalem skulle opphøyes til hovedstad i et verdensrike.
Kristus skuffet dem i håpet om verdslig storhet. I bergprekenen prøvde han å fjerne de
falske forestillinger folk var blitt innprentet, og han gav tilhørerne en riktig oppfatning av
sitt rike og av seg selv. Likevel kom han ikke med direkte angrep på folkets villfarelser. Han
så hvor elendig verden var på grunn av synd. Likevel gav han dem ikke en realistisk
skildring av deres forkomne tilstand. Han lærte dem noe uendelig mye bedre enn det de
hadde kjent til. Han imøtegikk ikke deres forestillinger om Guds rike. I stedet fortalte han
dem hva betingelsene var for å komme inn i det, og overlot til dem selv å dra sine slutninger
om hva slags rike det var. Det han lærte, er ikke mindre viktig for oss enn for mengden som
fulgte ham. Vi trenger i like høy grad å lære å kjenne grunnprinsippene i Guds rike.
De fattige
Det første Kristus sa til folket her på fjellet, var en velsignelse. Han sa at de som er klar
over sin egen åndelige fattigdom, er salige, de som har et ønske om å bli frelst. Evangeliet
skal forkynnes for de fattige. Det blir ikke åpenbart for de åndelig stolte, for de påstår at de
er rike og ikke mangler noe. Men det blir åpenbart for dem som er ydmyke og angerfulle.
Bare en kilde er blitt åpnet for syndere. Den er for dem som er fattige i seg selv.
Det stolte hjerte strever etter å fortjene frelse. Men både vår rett og vår kvalifikasjon til
himmelen finnes i Kristi rettferdighet. Herren kan ikke gjøre noe for å gjenopprette
mennesket før det blir overbevist om sin egen skrøpelighet, gir slipp på all selvgodhet og
overgir seg til Guds omsorg. Da kan mennesket ta imot den gaven Gud ønsker å gi. Ikke noe
godt blir holdt tilbake fra den som føler sin trang. Han har uhindret adgang til ham som er i
besittelse av hele guddomsfylden. «Så sier han som er høyt opphøyet, som troner evig og
heter Den Hellige: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i
ånden. Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.”
De som sørger
«Salige er de som sørger, for de skal trøstes.» Kristus sier ikke her at sorgen i seg selv har
kraft til å fjerne syndens skyld. Han anerkjenner ikke hykleri eller påtatt ydmykhet. Den
sorgen han taler om, består ikke i tungsinn og klage. Mens vi sørger på grunn av vår synd,
skal vi fryde oss over den herlige forrett det er å være Guds barn.
200