Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 31 - Jesu programtale
Jesu programtale
Det var sjelden Jesus samlet bare disiplene når han underviste. Han valgte ikke tilhørere
bare blant dem som kjente veien til livet. Hans gjerning var å nå folkemassene som levde i
uvitenhet og villfarelse. Han fremholdt sannheten der hvor den kunne påvirke folk som satt i
åndelig mørke. Han var selv sannheten. Han hadde spent «sannheten som belte om livet» og
hadde hendene stadig rakt ut til velsignelse. Med advarende, tryglende og oppmuntrende ord
prøvde han å påvirke alle som ville komme til ham.
En blandet forsamling
Selv om bergprekenen særlig var beregnet på disiplene, ble den likevel holdt slik at
folkemengden også kunne høre den. Etter at disiplene var blitt innviet til tjenesten, gikk
Jesus sammen med dem ned til strandbredden. Her hadde folk begynt å samle seg allerede
tidlig om morgenen. Foruten de vanlige skarer fra byene i Galilea, var det folk fra Judea og
til og med fra selve Jerusalem. Det var kommet folk fra Perea og Dekapolis, fra Idumea som
lå langt sør for Judea, og fra Tyrus og Sidon, de fønikiske byene ved middelhavskysten.
«Fordi de hørte om alt det store han gjorde,» var de «kommet for å høre ham og bli
helbredet for sine sykdommer», og «Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede».1
På den smale strandbredden var det ikke engang ståplass for alle som gjerne ville høre
Jesus. Derfor gikk han foran dem tilbake til fjellskråningen. Da de kom til en slette som
egnet seg godt som samlingsplass for den veldige folkemengden, satte han seg ned i gresset,
og disiplene og folkemengden gjorde det samme. Disiplene hadde alltid sin plass nærmest
Jesus. Folk trengte seg stadig inn på ham, men disiplene skjønte at de ikke måtte la seg
trenge bort fra hans nærhet. De satt like ved siden av ham for ikke å gå glipp av et eneste
ord av hans undervisning. De lyttet oppmerksomt, ivrige etter å forstå det som skulle
kunngjøres alle steder og for alle tider.
Med en følelse av at de nå kunne vente noe utover det vanlige, trengte de seg tett sammen
omkring Mesteren. De trodde at riket snart skulle opprettes, og etter det som hadde skjedd
denne morgenen, regnet de med at det ville bli gitt en eller annen kunngjøring om dette.
Folkemengden var grepet av en forventningsfull stemning, og de ivrige ansiktene bar preg
av dyp interesse.
Falske forhåpninger
Mens folk satt på den grønne skråningen og ventet på hva den guddommelige læreren
ville si, var deres sinn fylt av tanker om fremtidig herlighet. Til stede var skriftlærde og
fariseere som så frem til den dagen da de skulle herske over de forhatte romerne og overta
rikdommen og herligheten av dette store imperium. Fattige bønder og fiskere håpet å høre
199