Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 30 - De tolv utvalgte
De tolv utvalgte
Så gikk han opp i fjellet. «Han kalte til seg dem han ville, og de kom til ham. Han
innsatte tolv som skulle være med ham, og som han ville sende ut. De skulle forkynne
...» Det var under de skyggefulle trærne langs skråningen like ved Gennesaretsjøen at de
tolv ble kalt til å være apostler, og at bergprekenen ble holdt. Jesus trivdes ute på markene
og mellom høydedragene. Han foretrakk å undervise under åpen himmel heller enn i templet
eller i synagogene. Ingen synagoge kunne ha rommet de skarer av mennesker som fulgte
ham. Men det var ikke den eneste årsaken til at han valgte å undervise ute på markene og i
skogholtene. Jesus nøt å være ute i naturen. For ham var hvert stille tilfluktssted et hellig
tempel.
Gud taler gjennom naturen
Det var under trærne i Edens hage at de første menneskene valgte å ha sin helligdom. Der
samtalte Kristus med menneskeslektens stamfar. Da våre første foreldre ble vist bort fra
Paradiset, tilbad de fremdeles Gud på marken eller i skogholtene. Der kom Kristus til dem
med nådens evangelium. Det var Kristus som samtalte med Abraham under eiketrærne i
Mamre, med Isak da han gikk ut på marken for å be ved kveldstid, med Jakob på
fjellskråningen ved Betel, med Moses blant fjellene i Midjan og med David som gjette
saueflokkene. Det var på Kristi bud at hebreerne i femten århundrer forlot hjemmene sine en
uke hvert år for å bo i løv hytter laget av kvister av «edle trær, palmeblad, grener av løvtrær
og popler som vokser ved bekkene».1
Når Jesus underviste disiplene, valgte han å trekke seg tilbake fra bylivets larm og
forvirring til stillheten ute på markene og høydene. Der var forholdene mer i samsvar med
den selvfornektelse som han ville lære dem. Når han forkynte, samlet han gjerne folket
omkring seg under den blå himmelen, på en gresskledd skråning eller på strandbredden. Her
hvor han var omgitt av det han selv hadde skapt, kunne han vende sine tilhøreres tanker bort
fra alt som var uekte og kunstig, til det som var ekte og naturlig. Veksten og utviklingen i
naturen åpenbarte prinsippene i hans rike.
Når menneskene vendte blikket mot fjellene og betraktet Guds underfulle gjerninger,
kunne de tilegne seg dyrebare sannheter av guddommelig opphav. Hva de så i naturen, ville
minne dem om det Kristus hadde fortalt. Slik vil det være for alle som går ut i naturen med
Kristus i sine tanker. De vil føle seg omgitt av en hellig innflytelse. Det de ser og opplever,
minner dem om Jesu lignelser og gjentar hans undervisning. Ved samfunnet med Gud ute i
naturen blir sinnet løftet opp, og hjertet finner hvile.
193