Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men
syndere.» Fariseerne påstod at de var åndelig friske og derfor ikke behøvde noen lege.
Derimot mente de at tollere og hedninger holdt på å gå til grunne av sjelens sykdom. Var det
ikke da hans plikt som lege å gå til nettopp de menneskene som trengte hans hjelp?
Selv om fariseerne hadde så høye tanker om seg selv, var de i virkeligheten verre stilt enn
dem de foraktet. Tollerne var ikke så religiøst forblindet og heller ikke så selvgode. Derfor
var de mer mottagelige for sannhetens innflytelse. Jesus sa til rabbinerne: «Gå og lær hva
dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer.» Ved dette påviste han at mens de
gav seg ut for å forklare Guds ord, var de helt uvitende om dets egentlige innhold.
Fariseerne ble brakt til taushet for en tid, men de ble bare mer ubøyelige i sitt fiendskap
mot Jesus. De oppsøkte så døperen Johannes’ disipler og prøvde å sette dem opp mot Jesus.
Disse fariseerne hadde ikke godtatt Johannes’ misjon. Med forakt hadde de henvist til hans
asketiske livsførsel, hans enkle vaner og primitive klesdrakt, og hadde erklært at han var en
fanatiker. Fordi han fordømte deres hykleri, hadde de gått imot hans forkynnelse og hadde
også prøvd å egge opp folket mot ham. Guds Ånd hadde virket på disse spotterne og
overbevist dem om synd. Men de hadde forkastet Guds råd og hadde erklært at Johannes var
besatt av en demon.
Da så Jesus kom og blandet seg med folk og spiste og drakk ved deres bord, beskyldte de
ham for å være en fråtser og vindranker. Nettopp de som kom med disse anklagene, var selv
skyldige i det de anklaget Jesus for. Slik som Satan fremstiller Gud i et falskt lys og
tilskriver ham sine egne egenskaper, ble Herrens budbærer fremstilt i et falskt lys av disse
onde menneskene.
Fariseerne ville ikke innse at Jesus spiste sammen med tollere og syndere for å kunne
bringe himmelens lys til dem som var i mørke. De ville ikke erkjenne at hvert ord som den
guddommelige læreren uttalte, var et livskraftig frø som ville spire og bære frukt til Guds
ære. De hadde besluttet ikke å ta imot lyset. Selv om de hadde motarbeidet døperen
Johannes’ gjerning, var de nå ute for å innynde seg hos disiplene hans for å sikre seg deres
samarbeid mot Jesus. De påstod at Jesus satte til side de gamle vedtektene, og de fremholdt
Johannes’ strenge fromhet som motsetning til Jesus som var i gjestebud sammen med tollere
og syndere.
På denne tiden var Johannes’ disipler i dyp sorg. Det var før de kom til Jesus med
budskapet fra Johannes. Deres kjære lærer var i fengsel, og selv var de nedtrykt av sorg.
Jesus gjorde ingenting for å få satt Johannes fri, men syntes heller å svekke tilliten til hans
forkynnelse. Hvis Johannes var sendt av Gud, hvorfor fulgte da Jesus og disiplene hans en
så vidt forskjellig kurs?
Om å faste
182