Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 28 - Tolleren Levi-Matteus
Ingen embetsmenn i Palestina var mer forhatt enn tollerne. Det faktum at det var en
fremmed makt som påla skatter, var en stadig irritasjon for jødene, fordi det minnet dem om
at de hadde mistet sin uavhengighet. Skatteoppkreverne var ikke bare redskaper for romersk
undertrykkelse, de var utsugere for egen regning og beriket seg på folkets bekostning. En
jøde som tok imot dette embete av romerne, ble betraktet som en forræder mot sitt eget folk.
Han ble foraktet som en frafallen og ble satt i klasse med de laveste i samfunnet.
«Følg meg!»
Til denne gruppen hørte Levi-Matteus. Etter de fire disiplene ved Gennesaret, var han
den neste som ble kalt til tjeneste for Kristus. Fariseerne bedømte Matteus etter hans yrke,
men Jesus så at denne mannen var åpen for å ta imot sannheten. Matteus hadde lyttet til Jesu
undervisning, og da Guds Ånd hadde overbevist ham om hans synd, lengtet han etter å søke
hjelp hos Kristus. Men han var vant til rabbinernes reserverte holdning, og han hadde ingen
tanke om at den store læreren ville legge merke til ham.
Da denne tolleren en dag satt på tollboden, så han at Jesus nærmet seg. Stor var hans
forbauselse da Jesus sa til ham: «Følg meg!» Matteus forlot «alt og kom og fulgte ham».
Det var ingen nøling, ingen spørsmål, ingen betenkeligheter når det gjaldt å bytte en
lønnsom virksomhet med fattigdom og strabaser. Det var nok for ham at han skulle få være
sammen med Jesus, lytte til hans undervisning og ta del med ham i hans gjerning.
Det samme var tilfelle med de disiplene som Jesus tidligere hadde kalt. Da han bad Peter
og vennene hans om å følge ham, forlot de straks båter og garn. Enkelte av disse disiplene
hadde noen som var avhengige av dem for sitt underhold. Men da de tok imot Jesu
innbydelse, nølte de ikke og spurte: Hvordan skal jeg kunne leve og underholde min
familie? De var lydige mot kallet. Da Jesus senere spurte dem: «Den gang jeg sendte dere av
sted uten pung eller veske eller sko, manglet dere da noe?» kunne de svare: «Nei,
ingenting.» l Matteus som var rik, og Andreas og Peter som var fattige, ble satt på den
samme prøven, og de måtte ofre like mye. Da alt gikk godt og garnene var fulle av fisk, og
da den gamle tilværelsen virket mest forlokkende, bad Jesus dem om å forlate alt for
evangeliets skyld. Slik blir hvert eneste menneske prøvd for å vise hvilket ønske som er
sterkest materielle goder eller fellesskap med Kristus.
Prinsippfasthet stiller alltid krav. Ingen kan ha fremgang i tjenesten for Gud uten at hele
hjertet er med i gjerningen, og alt blir regnet som tap sammenlignet med det å kjenne
Kristus.2 Ingen som holder noe tilbake, kan være en Kristi disippel, og langt mindre kan han
være hans medarbeider. Når mennesker verdsetter frelsens storhet, vil den selvoppofrelse
som viste seg i Kristi liv, også komme til syne hos dem. Hvor som helst han går foran, vil de
med glede følge etter.
180