Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
ikke. De følte ikke noen trang, og helbredelse var ikke noe for dem. «Han mettet de sultne
med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.”
De som bar den lamme mannen, forsøkte igjen og igjen å bane seg vei gjennom
mengden, men forgjeves. Den syke mannen så seg omkring i desperasjon. Når den hjelpen
han hadde lengtet etter, var så nær, hvordan kunne han da oppgi håpet? Han bad vennene
sine om å bære ham opp på taket av huset, der de laget en åpning. Så firte de båren ned like
foran føttene til Jesus. Undervisningen ble avbrutt. Jesus betraktet det sorgfulle ansiktet og
så det bedende blikket som var festet på ham. Han forstod situasjonen, for han hadde selv
dratt dette plagede og tvilende menneske til seg.
Mens den lamme mannen enda var hjemme hos seg selv, hadde Jesus brakt
overbevisning til hans samvittighet. Da han angret sine synder og trodde at Jesus hadde
makt til å gjøre ham frisk, hadde Jesu livgivende nåde alt velsignet ham. Jesus hadde sett at
det første glimt av tillit utviklet seg til tro på at han var synderens eneste hjelper. Han hadde
sett troen vokse seg sterkere ved hver anstrengelse som ble gjort for å komme i Jesu nærhet.
Med ord som lød som musikk i den sykes ører, sa Jesus: «Vær frimodig, sønn, dine synder
er tilgitt.»
Fortvilelsens byrde faller fra den syke mannens sinn. Tilgivelsens fred hviler over ham
og lyser ut av ansiktet hans. Smertene er borte, og hele hans vesen er forandret. Den
hjelpeløse lamme mannen er helbredet. Den skyldtyngede synder er tilgitt. I oppriktig tro
tok han imot Jesu ord som en nådegave til nytt liv. Han bad ikke om noe mer, men ble
liggende taus, for han var så lykkelig at han ikke kunne uttrykke det med ord. Himmelens
lys strålte i ansiktet hans, og de som stod omkring, betraktet dette synet med hellig
ærefrykt.
Med spent oppmerksomhet ventet rabbinerne for å se hva Jesus ville gjøre i denne
situasjonen. De husket hvordan mannen hadde henvendt seg til dem om hjelp, og hvordan
de hverken hadde gitt ham håp eller sympati. Dessuten hadde de erklært at han led under
Guds forbannelse på grunn av sine synder. Alt dette stod levende i deres minne da de så den
syke mannen foran seg. De la merke til den interesse som alle la for dagen, og de kjente en
forferdelig frykt for at de skulle miste sin innflytelse over folket.
Disse ærverdige mennene vekslet ikke et eneste ord. Men ansiktsuttrykket hos den
enkelte sa det samme. Noe måtte gjøres for å stanse denne stemningsbølgen. Jesus hadde
erklært at den lamme mannens synder var forlatt. Fariseerne oppfattet denne uttalelsen som
gudsbespottelse. De fikk den ideen at de kunne fremstille dette som en synd som fortjente
døden, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre
enn Gud kan tilgi synder?»
177