Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
sjøbredden, og folk er samlet omkring ham. Den spedalske står langt borte, men han
oppfatter noe av det Jesus sier. Han ser at han legger hendene på de syke. Han ser at de
vanføre, de blinde, de lamme og de som er døden nær av forskjellige sykdommer, reiser seg
opp og priser Gud for helbredelsen. Hans tro blir styrket mens han nærmer seg
folkemengden. Han glemmer de forsiktighetsreglene han skal følge, folkets sikkerhet og den
frykt som alle føler. Han er bare opptatt av håpet om å bli helbredet.
Bare synet av den spedalske føles motbydelig. Sykdommen har gjort fryktelige innhogg,
og den sykdomstærte kroppen er forferdelig å se på. Ved synet av ham viker folk tilbake i
redsel. I sin iver etter å unngå ham holder de på å tråkke hverandre ned. Noen prøver å
hindre ham i å nærme seg Jesus, men forgjeves. Han hverken ser eller hører. Deres avsky
for ham har ingen virkning. Han ser bare Guds Sønn. Han hører bare den stemmen som gir
liv til de døende. Han trenger seg frem til Jesus, kaster seg ned for ham og roper: «Herre,
om du vil, kan du gjøre meg ren!»
Jesus svarte: «Jeg vil, bli ren!» Og han la hånden sin på ham. Øyeblikkelig skjedde det en
forandring med den spedalske. Kjøttet på kroppen ble friskt, nervene ble følsomme og
musklene faste. Den grove, flassete huden som er typisk for spedalske, forsvant. I stedet
kom det en mild glød som på et friskt barn. Jesus påla mannen ikke å fortelle hva som var
skjedd, men straks fremstille seg i templet med et offer. Et slikt offer kunne ikke godtas før
prestene hadde undersøkt mannen og erklært ham fullstendig fri for sykdommen. Hvor
uvillige de enn var til å gjøre dette, kunne de ikke slippe fra å undersøke mannen og treffe
en avgjørelse.
Skriftens ord viser hvor ettertrykkelig Jesus fremholdt nødvendigheten av at mannen
unnlot å fortelle noen om helbredelsen, og at han handlet raskt. Han sendte ham straks bort
og sa strengt til ham: «Si ikke et ord om dette til noen! Men gå og vis deg for presten og bær
fram de offer som Moses har påbudt for den som lar seg rense. Det skal være et vitnesbyrd
for dem.»
Hadde prestene kjent de faktiske forhold i forbindelse med helbredelsen av den
spedalske, kunne deres hat til Kristus ha fått dem til å avsi en falsk kjennelse. Jesus ville at
mannen skulle fremstille seg i templet før ryktene om miraklet nådde dem. På den måten
kunne det sikres en upartisk avgjørelse, og den spedalske som nå var blitt frisk, ville få
tillatelse til igjen å være sammen med familie og venner.
Kristus hadde også andre ting i tanke da han påla mannen taushet. Han visste at hans
fiender stadig forsøkte å begrense hans virksomhet og vende folket bort fra ham. Han visste
at dersom helbredelsen av den spedalske ble utbasunert, ville andre som led av denne
fryktelige sykdommen, strømme til, og det ville bli skreket opp om at folk ville bli smittet
ved å komme i kontakt med dem. Mange av de spedalske ville ikke bruke helsens gave til
173