Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 27 - Tilgitt og helbredet
Blant alle de sykdommene som var kjent i Østen, var spedalskhet den man fryktet mest.
Den var uhelbredelig og dertil smittsom, Og fordi den hadde slike grufulle virkninger, ble
selv de modigste grepet av frykt. Blant jødene ble den betraktet som en straffedom for synd.
Derfor ble den kalt «slaget» og «Guds finger». Dypt inngrodd, uutslettelig og dødelig som
den var, ble den også betraktet som et bilde på synd, Moseloven erklærte den spedalske for å
være uren. I likhet med en som alt var død, ble han stengt ute fra vanlig menneskelig
fellesskap. Hva som helst han rørte ved, ble urent. Luften ble forurenset ved at han pustet.
Den som var mistenkt for å ha sykdommen, måtte fremstille seg for prestene. De skulle
undersøke ham og treffe en avgjørelse. Hvis han ble erklært for å være spedalsk, ble han
isolert fra sin familie, utelukket fra fellesskap med sine landsmenn og dømt til bare å være
sammen med dem som led av den samme sykdommen. Loven var ubøyelig i sine krav. Det
ble ikke gjort unntak selv for konger og herskere. En konge som ble angrepet av denne
fryktelige sykdommen, måtte gi avkall på tronen og flykte bort fra samfunnet.
Borte fra sine venner og sin slekt måtte den spedalske bære sykdommens forbannelse.
Det var hans plikt å kunngjøre sin egen elendighet. Han måtte flenge klærne og rope ut for å
advare alle om å flykte fra hans smittefarlige nærhet. Ropet «Uren! Uren!» lød med sorgfull
stemme fra den utstøtte stakkaren. Det var et signal som ble hørt med frykt og vemmelse.
«Om du vil, kan du gjøre meg ren!»
I de områder hvor Kristus virket, var det mange som led av denne sykdommen. Det som
ble fortalt om Jesu gjerninger, gav dem et glimt av håp. Men siden profeten Elisjas dager
hadde man aldri hørt at noen som virkelig hadde denne sykdommen, var blitt helbredet. De
torde ikke vente at Jesus ville gjøre noe for dem som han ikke hadde gjort for andre
mennesker.
Likevel var det en mann som troen begynte å spire i hjertet hos. Men han visste ikke
hvordan han skulle komme i kontakt med Jesus. Hvordan skulle han som var avskåret fra
kontakt med sine medmennesker, kunne fremstille seg for den store legen? Det var også et
spørsmål om Kristus ville helbrede nettopp ham. Ville han virkelig bry seg om en man
trodde led under Guds straffedom? Ville han ikke likesom fariseerne, ja, endog legene,
uttale en forbannelse over ham, og så be ham flykte bort fra de stedene der det bodde
mennesker? Han tenkte på alt det han hadde hørt om Jesus. Ikke en eneste som var kommet
til ham for å få hjelp, var blitt bortvist.
Den ulykkelige mannen bestemte seg for å oppsøke Jesus. Selv om han var utestengt fra
byene, kunne det kanskje hende at han møtte Jesus der stien krysset veien langs fjellet, eller
kanskje han kunne finne ham når han underviste folket utenfor byene? Vanskelighetene var
store, men dette var hans eneste håp. Den spedalske blir ledet til Jesus som underviser ved
172