Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
siste av de syke var blitt hjulpet. Det var langt på natt før folkemengden fjernet seg og det
ble stille i Simon Peters hjem. Den lange, begivenhetsrike dagen var slutt, og Jesus søkte
hvile. Mens byen sov, og «mens det ennå var helt mørkt, stod han opp og gikk ut til et
ensomt sted og bad der».10
Slik gikk dagene i Jesu jordiske liv. Ofte lot han disiplene dra hjem til familien for å hvile
ut. Men på en vennlig måte motsatte han seg deres forsøk på å få ham bort fra sitt arbeid.
Hele dagen strevde han med å undervise de uvitende, helbrede de syke, gi de blinde syn og
folkeskarene mat. Når kvelden kom, eller tidlig om morgenen, gikk han ut til sin helligdom
blant fjellene for å ha samfunn med sin Far. Ofte tilbrakte han hele natten i bønn og
ettertanke. Ved daggry vendte han tilbake til sin gjerning blant menneskene.
Tidlig om morgenen kom Peter og de andre disiplene til Jesus og fortalte at innbyggerne i
Kapernaum alt søkte etter ham. Disiplene var blitt bittert skuffet over den mottagelsen Jesus
hittil hadde fått. Myndighetene i Jerusalem prøvde å drepe ham. Til og med hans egne
bysbarn hadde forsøkt å ta livet av ham. Men i Kapernaum ble han hilst velkommen med
frydefull begeistring, og håpet ble på ny tent hos disiplene. Det kunne jo være at det blant de
frihetselskende galileere var noen som ville gå inn for det nye riket. Men med forundring
hørte de Kristi ord: «Også i de andre byene må jeg forkynne det glade budskap om Guds
rike. Det er det jeg er utsendt for.” 1
Hensikten med Jesu misjon
I den begeistringens rus som rådde i Kapernaum, var det fare for at hensikten med Jesu
misjon ville tapes av syne. Jesus var ikke tilfreds med at oppmerksomheten bare ble vendt
mot ham fordi han gjorde mirakler, eller fordi han helbredet folks fysiske lidelser. Han ville
dra menneskene til seg som deres frelser. Mens folk var ivrige etter å tro at han var kommet
som konge for å opprette et jordisk herredømme, ønsket han å lede deres sinn bort fra det
jordiske til det åndelige. Verdslig fremgang alene ville bare hindre hans gjerning.
Den sorgløse mengdens forundring skurret i hans sinn. Ingen selvhevdelse fantes i hans
liv. Den hyllest som verden viser overfor posisjon, rikdom eller talent, var fremmed for
Menneskesønnen. Jesus benyttet ikke noen av de midler som menneskene gjør bruk av for å
vinne tilhengere eller oppnå hyllest. Flere århundrer før hans fødsel ble det profetert om
ham: «Han skal ikke skrike og ikke rope og ikke la sin røst bli hørt på gaten. Han skal ikke
bryte et knekket rør og ikke slokke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut.
Han skal ikke bli utmattet og ikke bryte sammen, før han har utbredt retten på jorden.” 2
Fariseerne forsøkte å oppnå anseelse ved sin omhyggelige overholdelse av seremoniene
og ved å demonstrere sin gudsdyrkelse og sine gode gjerninger. De viste sin iver for
religionen ved å gjøre den til et diskusjonstema. Ordstriden mellom partene var høyrøstet og
langvarig, og det var ikke ualminnelig at man på gatene hørte hvordan de lovkyndige
170