Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Jesus møtte menneskene på deres eget område. Han visste om deres vanskeligheter. Han
gjorde sannheten til noe vakkert ved å fremholde den på den mest likefremme og enkle
måte. Hans språk var rent, kultivert og klart som en rennende bekk. Stemmen hans lød som
musikk for dem som hadde lyttet til rabbinernes monotone tale. Selv om hans tale var enkel,
talte han med myndighet. Dette særmerket hans undervisning i motsetning til alle andres.
Rabbinerne talte med tvil og uvisshet som om Guds ord kunne utlegges til å mene det ene
eller det stikk motsatte. For hver dag som gikk, ble tilhørerne stadig mer usikre. Men slik
som Jesus fremholdt det, var det av uomtvistelig autoritet. Uansett hva han talte om, ble det
fremholdt med kraft som om hans ord ikke kunne motsies.
Likevel var det heller alvoret enn stemmestyrken som virket slik. Han talte som en som
hadde en bestemt hensikt å oppfylle. Han fremholdt den evige verdens realiteter. I hvert
eneste tema åpenbarte han Gud. Jesus forsøkte å bryte den dårskapens trolldomsmakt som
gjør at menneskene er helt opptatt av jordiske ting. De tingene som har med dette livet å
gjøre, satte han i det rette forhold til de evige interesser. De var av underordnet betydning,
men han så likevel ikke bort fra dem. Han lærte at himmelen og jorden er knyttet sammen,
og at kunnskap om guddommelig sannhet gjør menneskene bedre skikket til å utføre
dagliglivets plikter. Han talte som en som var fortrolig med himmelen og med sitt forhold til
Gud. Likevel erkjente han at han var ett med hvert eneste medlem av menneskeslekten.
Hans undervisning ble variert slik at den passet tilhørernes behov. Han visste hvordan
han, som Jesaja sier, «med mitt ord kan styrke den trette». Han talte «milde ord» for å kunne
meddele menneskene sannhetens skatter på den mest tiltrekkende måten.3 På en taktfull
måte møtte han de fordomsfulle menneskene og overrasket dem med illustrasjoner som
tiltrakk seg deres oppmerksomhet. Ved fantasiens hjelp nådde han inn til hjertet. Sine
illustrasjoner hentet han fra dagliglivet, og selv om de var enkle, lå det en vidunderlig dyp
mening i dem. Fuglene i luften, liljene på marken, såkornet, gjeteren og sauene - med alt
dette skildret han udødelige sannheter. Senere når det hendte at hans tilhørere så disse
tingene i naturen, husket de alltid hans ord. De illustrasjoner Kristus brukte, var en stadig
påminnelse om hans lære.
Kristus smigret aldri mennesker. Han sa aldri noe som kunne gjøre dem innbilske, og han
roste dem ikke for deres kløktige påfunn. Men dypsindige, fordomsfrie og tenkende
mennesker tok imot hans undervisning, og de fant at den satte deres visdom på prøve. De
var fulle av undring over den åndelige sannhet som kom til uttrykk i det enkleste språk. Folk
med den høyeste utdanning ble grepet av hans ord, og de ulærde høstet alltid gagn av det
han sa. Han hadde et budskap til dem som lite hadde lært, og han fikk også hedningene til å
forstå at han hadde et budskap til dem.
Hans ømme medlidenhet lindret dem som var urolige og trette. Selv når han var blant
arge fiender, var han omgitt av en fredens atmosfære. Skjønnheten som lyste i ansiktet hans,
165