Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 26 - En dag i Kapernaum
I tiden mellom sine mange vandringer oppholdt Jesus seg gjerne i Kapernaum, som
derfor ble kalt «hans egen by».1 Den lå ved bredden av Gennesaret-sjøen i utkanten av den
vakre sletten. På grunn av sjøens lave nivå får flatlandet som omgir den, et mildt
sydlandsklima. På Kristi tid vokste det palmer og oliventrær der. Det var frukthager og
vingårder, grønne marker og blomster med praktfulle farger i rik overflod. Alt dette ble
vannet av friske strømmer fra bakkeskråningene. Spredt omkring langs strendene og på
høydedragene rundt sjøen litt lenger borte lå småbyer og tettsteder. På sjøen kunne man
overalt se fiskebåter. I hvilken retning man enn så, var det liv og travel virksomhet.
Kapernaum passet godt som midtpunktet for Jesu virksomhet. Byen lå ved hovedveien
fra Damaskus til Jerusalem, Egypt og Middelhavet. Den var derfor et viktig knutepunkt.
Folk fra mange land reiste gjennom byen, eller de stanset her for å hvile på sine reiser til og
fra. Her kunne Jesus treffe folk fra alle nasjoner og samfunnslag. Her var de rike og store så
vel som de fattige og små i samfunnet. Hans undervisning ville nå ut til andre land og til
mange hjem. Det ville skape interesse for å granske profetiene, oppmerksomheten ville bli
rettet mot Jesus, og hans misjon ville bli kjent i verden.
Til tross for Rådets motstand mot Jesus, ventet folk med spenning på hvordan hans
virksomhet skulle utvikle seg. Hele himmelen var opptatt av dette. Engler forberedte veien
for hans gjerning ved å virke på menneskene og dra dem til Jesus.
I Kapernaum var embetsmannens sønn, han som Jesus hadde helbredet, et vitne om hans
makt. Og embetsmannen selv og hans husfolk vitnet med glede om sin tro. Da det ble kjent
at læreren selv var iblant dem, kom hele byen i bevegelse, og folkemengden flokket seg
omkring ham. På sabbaten fylte de synagogen, og mange måtte gå igjen.
Forkynnelse som vakte undring
Alle som hørte Jesus, «var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet».
«Han lærte dem med myndighet, og ikke som deres skriftlærde.” De skriftlærdes og de
eldstes undervisning var kald og formell som en utenatlært lekse. For dem hadde Guds ord
ingen levende kraft. Deres egne forestillinger og overleveringer ble fremholdt i stedet for det
som Guds ord lærte. I deres vanlige program for gudstjenesten gav de seg ut for å forklare
loven. Men hverken de selv eller tilhørerne var grepet av guddommelig inspirasjon.
Jesus hadde ikke noe å gjøre med de forskjellige stridsemner blant jødene. Hans gjerning
var å fremholde sannheten. Hans ord kastet et vell av lys over det som patriarker og profeter
hadde talt om, og Guds ord ble som en ny åpenbaring for menneskene. Aldri før hadde hans
tilhørere sett en slik dybde av mening i det.
164