Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 23 - Ved tideverv
Etter at Johannes var kastet i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium,
og sa: «Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!»!
Budskapet om at Messias skulle komme, ble først kunngjort i Judea. At forløperen skulle
fødes, var blitt sagt til Sakarja da han gjorde tjeneste ved alteret i templet i Jerusalem. På
høydedragene ved Betlehem hadde englene forkynt Jesu fødsel, og vismennene var kommet
til Jerusalem for å lete etter ham. I templet hadde Simeon og Anna vitnet om hans
guddommelighet. «Jerusalem og hele Judea» hadde lyttet til døperen Johannes’
forkynnelse.2 Og utsendingene fra Det høye råd sammen med folkemengden hadde hørt
hans vitnesbyrd om Jesus.
I Judea hadde Kristus fått sine første disipler, og her var en stor del av hans tidligste
arbeid blitt utført. Hans guddommelighet som strålte frem da han ryddet templet,
helbredelsesundrene og de guddommelige sannheter han forkynte - alt dette vitnet om det
som han etter helbredelsen ved Betesda hadde erklært overfor Rådet: at han var den evige
Guds Sønn.
Forkastet av folkets ledere
Hvis lederne i Israel hadde tatt imot Kristus, ville han ha brukt dem som sine sendebud til
å bringe evangeliet ut til verden. De var de første som fikk anledning til å forkynne Guds
rike og hans nåde. Men Israel kjente ikke sin besøkelsestid. De jødiske lederes misunnelse
og mistro hadde modnet til åpent hat, og folket ble vendt bort fra Jesus.
Rådet hadde forkastet Kristi budskap og var innstilt på at han skulle dø. Derfor drog han
bort fra Jerusalem, fra prestene, fra templet, fra de religiøse lederne og fra folket som var
blitt undervist om loven. Han vendte seg nå til andre for å forkynne sitt budskap og for å
velge ut dem som skulle bringe evangeliet til alle folkeslag.
Likesom menneskenes lys og liv ble forkastet av de religiøse myndigheter på Kristi tid,
er det blitt forkastet i hvert slektsledd som fulgte etter. At Kristus reiste fra Judea, er en
hendelse som har gjentatt seg gang på gang. Da reformatorene forkynte Guds ord, hadde de
ingen tanke om å skille lag med kirken. Men de religiøse lederne ville ikke tolerere lyset. De
som forkynte det, ble nødt til å oppsøke andre som lengtet etter sannheten.
Få av dem som i dag bekjenner seg til å være reformatorenes etterfølgere, er drevet av
deres ånd. Få lytter til Guds røst og er villige til å ta imot sannheten, på hvilken måte den
enn blir fremholdt. Ofte skjer det at de som følger i reformatorenes spor, blir tvunget til å
forlate de kirkesamfunn de tilhører, for å kunne fremholde det som Guds ord lærer. Mange
ganger hender det at de som søker etter lys, ser seg nødt til å forlate sine fedres
kirkesamfunn for å kunne være lydige.
149