Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
til et mål for Satans heftige angrep. Hans rike er opprettet for å tilintetgjøre dette
selvoppofrelsens prinsipp, og han vil kjempe mot det hvor som helst det fremtrer.
Johannes’ barndom, ungdom og manndomsår var preget av fasthet og moralsk styrke. Da
røsten hans hørtes i ødemarken: «Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette!” fryktet Satan
for sitt rikes sikkerhet. Syndens heslighet ble fremstilt på en slik måte at tilhørerne skalv, og
den makt Satan hadde hatt over mange, ble brutt. Han hadde vært utrettelig i sine
anstrengelser for å lede Johannes bort fra et liv i uforbeholden overgivelse til Gud, men det
hadde ikke lykkes. Han hadde heller ikke maktet å vinne seier over Jesus. Under fristelsen i
ødemarken hadde Satan lidd nederlag. Derfor var han rasende. Nå bestemte han seg for å
føre sorg over Jesus ved å knuse Johannes. Denne ene som han ikke kunne forlede til synd,
ville han påføre lidelse.
Jesus grep ikke inn for å utfri sin tjener. Han visste at Johannes ville holde ut i prøven.
Med glede ville han ha kommet til Johannes for å lyse opp i det mørke fangehullet med sitt
eget nærvær. Men han måtte ikke overgi seg i fiendens hender og sette sin egen virksomhet i
fare. Med glede ville han ha utfridd sin trofaste tjener. Men av hensyn til tusener som i
kommende tider måtte gå fra fengsel til død, skulle Johannes drikke martyrens beger. Når
Jesu etterfølgere måtte vansmekte i ensomme celler eller omkomme ved sverd, når de ble
ført til pinebenken eller til bålet, tilsynelatende forlatt av Gud og mennesker - ville de finne
styrke i å tenke på døperen Johannes. Hans troskap hadde Kristus selv vitnet om. Likevel
måtte han gå gjennom en lignende erfaring.
Satan fikk lov til å avbryte livsløpet for Herrens budbringer. Men det livet som «er skjult
med Kristus i Gud», 10 kunne ødeleggeren ikke ta. Han jublet over at han hadde ført sorg
over Jesus, men han hadde ikke klart å vinne seier over Johannes. Selve døden hadde bare
for alltid brakt ham utenfor fristelsens makt. I denne striden åpenbarte Satan sin sanne natur.
Universet var vitne til hvordan han viste sitt fiendskap mot Gud og mennesker.
Selv om Johannes ikke fikk oppleve noen mirakuløs utfrielse, var han ikke forlatt. Han
var alltid omgitt av engler fra himmelen som forklarte ham betydningen av profetiene om
Kristus og Skriftens dyrebare løfter. De ble til styrke for ham, på samme måte som de skulle
være Guds folks styrke i kommende tider. Både døperen Johannes og alle som skulle
komme etter ham, har fått denne forsikring: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens
ende.” 1
Gud leder aldri sine barn annerledes enn de selv ville velge å bli ledet hvis de kunne se
enden fra begynnelsen, og oppdage den store hensikt de fullfører som hans medarbeidere.
Hverken Enok som ble bortrykket til himmelen, eller Elia som ble tatt opp i en ildvogn, var
større eller mer æret enn døperen Johannes som omkom alene i et fangehull. «Dere fikk den
gave ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham.” 2 Av alle de gaver som himmelen
147