Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
«Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.» «Han som kommer etter meg, er kommet
foran meg.” Og nå dette spørsmålet: «Er du den som skal komme?» Sett fra et menneskelig
synspunkt var dette forferdelig bittert og skuffende. Hvis Johannes, den trofaste forløperen,
ikke hadde forstått Kristi misjon, hva kunne en da vente av den egenkjærlige
folkemengden?
Jesus svarte ikke straks på disiplenes spørsmål. Mens de stod og undret seg over hans
taushet, kom det syke og lidende mennesker til ham for å bli helbredet. De blinde famlet seg
frem gjennom folkemengden. Syke mennesker fra alle lag av folket trengte seg ivrig frem til
Jesus. Noen kom ved egen hjelp, andre ble båret av venner. Den store legens røst trengte inn
i det døve øret. Et ord eller en berøring fra ham åpnet de blindes øyne så de kunne se
dagslyset og naturen som omgav dem. De kunne se ansiktene av venner og av ham som
helbredet dem. Jesus truet sykdommen og fjernet feberen. Stemmen hans nådde ørene til
dem som lå for døden, og de stod opp friske og sterke. Lamme som også var besatte, adlød
hans ord. Vanviddet forlot dem, og de tilbad ham. Mens han helbredet dem for deres
sykdommer, underviste han folket. De fattige bønder og andre arbeidsfolk som rabbinerne
unngikk som urene, samlet seg tett omkring ham, og han talte det evige livs ord til dem.
Slik gikk dagen. Johannes’ disipler så og hørte alt sammen. Til sist vinket Jesus dem bort
til seg og bad dem gå og fortelle Johannes hva de hadde vært vitne til. Og han føyde til:
«Salig er den som ikke tar anstøt av meg.» Beviset på hans guddommelighet kom til syne i
den måten han imøtekom lidende menneskers behov på. Han identifiserte seg med oss i vår
ynkverdige tilstand. Slik ble hans herlighet åpenbart.
Disiplene kom til Johannes med dette budskapet, og det var nok. Johannes ble minnet om
profetordet om Messias: «Herren Gud har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et
gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger
og frigjøring for dem som er i lenker. Jeg skal rope ut et nådens år fra Herren.» Kristi
gjerninger åpenbarte ikke bare at han var Messias, men viste også måten hans rike skulle
opprettes på. Johannes fikk se den samme sannhet som Elia i ørkenen da det kom «en stor
og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter
stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom
det en ild; men Herren var ikke i ilden».4 Etter ilden talte Gud til profeten i en stille susing.
Slik skulle også Jesus utføre sin gjerning, ikke ved å rasle med våpen eller ødelegge troner
og riker, men ved å tale til menneskenes hjerter gjennom et liv i barmhjertighet og
selvoppofrelse.
Prinsippet om selvfornektelse, slik det kom til uttrykk i døperen Johannes’ eget liv, var
også grunntanken i Messias’ rike. Johannes visste godt hvor fremmed dette var for de
prinsipper og forhåpninger som Israels ledere hadde. Det som for ham var et overbevisende
vitnesbyrd om Kristi guddommelighet, ville ikke være noe bevis for dem. De ventet på en
141