Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
likhet med profeten Elia hadde han ventet at Herren ville åpenbare seg som en Gud som
svarer med ild. 1
Døperen Johannes hadde vært en fryktløs refser av synd både hos høy og lav, og han
hadde våget å stå frem for kong Herodes og irettesette ham for hans synd. Han hadde ikke
veket tilbake for å sette livet på spill hvis han bare kunne fullføre den gjerning han var satt
til. I sitt fangehull ventet han nå på at løven av Juda stamme skulle knuse undertrykkerens
hovmod og utfri de elendige og hver den som ropte til Gud. Men Jesus lot til å være tilfreds
med å samle disipler omkring seg, og helbrede og undervise folket. Han spiste ved tollernes
bord mens det romerske åk dag for dag hvilte tyngre på Israel. Hele tiden gjorde kong
Herodes og hans skamløse elskerinne som de hadde lyst til, mens de fattiges og lidendes rop
nådde opp til himmelen.
Fristet til tvil og motløshet
For ørkenprofeten syntes alt dette å være en ufattelig gåte. Det kom stunder da demoner
hvisket til ham og plaget ham og skapte en forferdelig frykt. Kunne det være mulig at
befrieren som de så lenge hadde ventet på, enda ikke var kommet? Hva var da hensikten
med det budskapet som han selv var blitt tilskyndet til å forkynne? Johannes var blitt bittert
skuffet over resultatet av sitt arbeid. Han hadde ventet at budskapet fra Gud ville ha den
samme virkning som da loven ble lest på Josjias og Esras tid,2 at det ville føre til en
dyptgripende anger og omvendelse til Herren. Han hadde satset hele sitt liv på at dette
oppdraget skulle lykkes. Hadde det likevel vært forgjeves?
Det plaget Johannes å se at hans egne disipler var så nært knyttet til ham at de nærte
vantro overfor Jesus. Hadde hans arbeid for dem vært uten frukt? Hadde han ikke vært tro i
den oppgaven han hadde, siden han nå var avskåret fra å kunne arbeide? Hvis den lovede
befrieren hadde kommet, og hvis Johannes hadde vært tro i sitt kall, ville Jesus da ikke ha
tilintetgjort undertrykkerens makt og satt sin budbærer fri?
Men Johannes gav ikke opp sin tro på Kristus. Minnet om røsten fra himmelen, duen som
dalte ned, Jesu plettfrie renhet, Den Hellige Ånds kraft som hadde hvilt over Johannes når
han var i Jesu nærhet, og de vitnesbyrd som de profetiske skriftene inneholdt - alt dette
vitnet om at Jesus fra Nasaret var den som var lovt.
Johannes ville ikke snakke med sine medhjelpere om sin tvil og uro. I stedet bestemte
han seg for å sende et budskap til Jesus og spørre ham. Han sendte derfor to av dem til Jesus
i håp om at en samtale med ham ville styrke dem i troen, så de kunne skape visshet hos de
andre. Han lengtet etter å høre noe fra Kristus som var talt direkte til ham selv.
Disiplene kom til Jesus med sitt budskap: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente
en annen?» Det var bare en kort stund siden Johannes hadde pekt på Jesus og kunngjort:
140