Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.» Idet Kristus bød sine tilhørere ikke å
undre seg over det han sa, åpenbarte han fremtidens hemmeligheter i et enda videre
perspektiv. «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal
komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det
onde, skal stå opp til dom.»
Det var denne forsikring om det fremtidige liv Israel så lenge hadde ventet på, og som de
hadde håpet å få når Messias kom. Det eneste lyset som kan lyse opp i gravens mørke,
skinte på dem. Men staheten er blind. Jesus hadde krenket rabbinernes tradisjoner og ikke
tatt hensyn til deres myndighet. Derfor ville de ikke tro på ham.
Uvitenhet om Den hellige skrift
Tiden, stedet, anledningen og den intense spenningen som gjennomstrømmet
forsamlingen, alt dette bidrog til å gjøre Jesu ord overfor Rådet desto mer inntrykksfulle. De
øverste religiøse myndigheter i landet prøvde å ta livet av ham som hadde erklært at han var
den som skulle gjenopprette Israel. Han som var sabbatens herre, ble stevnet for en jordisk
domstol for å svare på en anklage for brudd på sabbatsloven. Da han så fryktløst fremholdt
sin misjon, så hans dommere på ham med forbauselse og raseri. Men hans ord kunne de ikke
gjendrive, og de kunne ikke dømme ham. Han benektet prestenes og rabbinernes rett til å
forhøre ham og blande seg inn i hans gjerning, for de hadde ikke noen slik myndighet. Deres
påstander grunnet seg på deres egen stolthet og arroganse. Han nektet seg skyldig i deres
anklage, og avslo å la seg forhøre av dem.
I stedet for å be om unnskyldning for den handling de klaget over, eller forklare hvorfor
han utførte den, tok han til motmæle mot rådsherrene. Han som var anklaget, ble anklager.
Han irettesatte dem for deres harde hjerter og for deres uvitenhet når det gjaldt Den hellige
skrift. Han hevdet at de hadde forkastet Guds ord, ettersom de hadde forkastet ham som Gud
hadde sendt. «Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og
nettopp de vitner om meg!» .
Enten det gjelder historie, forskrifter eller profeti, så gjennomstråles hvert blad i Det
gamle testamente av Guds Sønns herlighet. I den utstrekning det jødiske system var
innstiftet av Gud, var det en sammentrengt profeti om evangeliet. «Om ham vitner alle
profetene.» Fra den tiden da løftet ble gitt til Adam og ned gjennom den patriarkalske ætt og
tiden for det gammeltestamentlige lovsystem, sendte himmelen sitt strålende lys over Kristi
fotspor. Profetene så stjernen over Betlehem, Fredsfyrsten som skulle komme, idet
fremtidens begivenheter passerte i et gåtefullt opptog.9 Hvert slaktoffer forkynte Kristi død.
I hver sky av røkelse steg hans rettferdighet opp. Basunklangen i hvert jubelår forkynte hans
navn. I det ærefryktskapende mysterium i Det aller helligste hadde hans herlighet sin bolig.
136