Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Loven forbyr verdslig virksomhet på Herrens hviledag. Det arbeid som man får sitt
daglige utkomme fra, må opphøre. Ikke noe arbeid for verdslig fornøyelse eller vinning er
tillatt på den dagen. Likesom Gud opphørte med sin skapergjerning og hvilte på
sabbatsdagen og velsignet den, skal menneskene forlate dagliglivets sysler og vie disse
hellige timer til sunn hvile, tilbedelse og gode gjerninger. Kristi gjerning med å helbrede de
syke var i fullkommen samklang med loven. Den var til ære for sabbaten.
Stemplet som gudsbespotter
Jesus gjorde krav på å være likestilt med Gud når det gjaldt å utføre en gjerning som var
like hellig og av samme karakter som den Gud i himmelen er opptatt med. Men fariseerne
ble enda mer opphisset. Etter deres mening hadde han ikke bare brutt loven, men ved å kalle
Gud «sin egen far» hadde han erklært at han var lik Gud.
Hele jødefolket kalte Gud sin far. Derfor ville de ikke ha blitt så forbitret hvis Kristus
hadde fremstilt seg som en som stod i samme stilling som dem overfor Gud. Men de
anklaget ham for gudsbespottelse, og viste dermed at de forstod at han la noe helt spesielt i
dette kravet.
Kristi motstandere hadde ingen argumenter mot disse sannhetene som rammet deres
samvittighet. De kunne bare henvise til sine skikker og tradisjoner som virket svake og
tomme sammenlignet med de utsagn Jesus hadde hentet fra Guds ord og fra naturens
uopphørlige kretsløp. Hvis rabbinerne hadde ønsket å få lys, ville de vært klar over at Jesus
talte sant. Men de gikk utenom det han sa om sabbaten. I stedet prøvde de å hisse til harme
mot ham fordi han gjorde krav på å være lik Gud.
Rådsherrenes raseri kjente ingen grenser. Om ikke prestene og rabbinerne hadde fryktet
for folket, ville de ha drept Jesus på stedet. Men folkestemningen var helt på hans side.
Mange erkjente at Jesus hadde helbredet dem forderes sykdommer og trøstet dem i deres
sorger, og de mente at det var helt på sin plass at han helbredet den syke mannen ved
Betesda. Foreløpig var lederne derfor nødt til å legge bånd på sitt hat.
Jesus vitner om sin guddomsmakt
Jesus tilbakeviste anklagen om gudsbespottelse. Han erklærte: Min myndighet til å gjøre
den gjerning som dere anklager meg for, består i at jeg er Guds Sønn og ett med ham i natur,
vilje og forsett. Jeg samarbeider med Gud i alle hans gjerninger. «Sønnen kan ikke gjøre noe
av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.»
Prestene og rabbinerne gikk i rette med Guds Sønn nettopp for den gjerning han var
kommet til verden for å gjøre. Ved sine synder hadde de skilt seg fra Gud, og i sitt hovmod
handlet de uavhengig av ham. De mente at de var dyktige nok i alt, og de kjente ikke noe
behov for en høyere visdom som rettesnor for sine handlinger. Men Guds Sønn var overgitt
133