Kristi Lidenskap_(norsk)
Share Embed Flag
Download ePaper

Kristi Lidenskap_(norsk)

Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.

newcovenantpublicationsintl
from newcovenantpublicationsintl More from this publisher
06.04.2023 Views

Kristi Lidenskap Kapittel 21 - Miraklet ved Betesda-dammen Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger, og der lå det en mengde syke: blinde, lamme, vanføre. De ventet på at vannet skulle bli rørt opp. Til visse tider kom vannet i denne dammen i bevegelse. Folk mente at det skyldtes en overnaturlig kraft, og at den som først kom seg ned i vannet etter at det ble opprørt, ville bli helbredet, uansett hvilken sykdom han hadde. Hundrevis av syke mennesker oppsøkte dette stedet. Når vannet kom i bevegelse og de trengte seg frem, ble de svakeste tråkket ned, og mange kunne ikke engang komme i nærheten av dammen. Andre som var heldige nok til å komme dit bort, døde på kanten av dammen. Omkring plassen var det oppført leskur til vern mot heten om dagen og kulden om natten. Noen tilbrakte natten i disse innhegningene, og dag etter dag slepte de seg bort til kanten av dammen i et forgjeves håp om å bli helbredet. Jesus var igjen i Jerusalem. Han gikk alene omkring, tilsynelatende fordypet i bønn og stille ettertanke, da han kom bort til dammen. Han så hvordan de syke ventet spent på det som de mente var deres eneste mulighet for å bli helbredet, og han lengtet etter å benytte sin legende kraft og gjøre hver enkelt av dem frisk. Men det var sabbat, og mange var på vei til templet for å tilbe. Han visste at en slik helbredelseshandling ville oppflamme jødenes fordom slik at hans virksomhet ville bli avbrutt. Jesus helbreder på en sabbat Men Jesus så et tilfelle av den ytterste nød. Det gjaldt en mann som hadde vært vanfør i tretti åtte år. Hans sykdom var for en stor del en følge av hans egen synd, og den ble derfor betraktet som en straffedom fra Gud. Alene og venneløs og med en følelse av å være lukket ute fra Guds barmhjertighet, hadde han henslept disse lange årene i den største elendighet. På den tiden man ventet at vannet skulle komme i bevegelse, pleide de som syntes synd på ham i hans hjelpeløshet, å bære ham bort til søylegangene. Men da det riktige øyeblikket kom, hadde han ingen til å hjelpe seg ned i vannet. Han hadde sett hvordan vannet kruste seg, men han hadde aldri greid å komme lenger enn til kanten av dammen. Andre som var sterkere enn han, kastet seg uti først. Han kunne ikke hevde seg overfor den egoistiske flokken av mennesker som kavet seg frem. Hele tiden anstrengte han seg for å nå dette store målet, og hans ivrige forventninger og gjentatte skuffelser tok sterkt på det som var igjen av kreftene. Den syke mannen lå på matten sin slik han pleide. Av og til løftet han hodet for å se på dammen. Da var det at et mildt: medfølende ansikt bøyde seg over ham, og han hørte ordene: «Vil du bli frisk?» Disse ordene grep ham, og håpet ble tent. Han følte at han på en eller annen måte ville få hjelp. Men oppmuntringens glød svant fort. Han tenkte på hvor ofte 128

Kristi Lidenskap han hadde forsøkt å komme ned i dammen, og nå hadde han liten utsikt til å leve til den neste gang kom i bevegelse. Oppgitt snudde han seg bort mens han sa: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp. Og når så jeg kommer, er det alltid en annen som går uti før meg.» Jesus forlanger ikke at den syke mannen skal tro på ham. Han sier: «Stå opp, ta båren din og gå!» Men mannens tro griper fatt i dette. Hver nerve og muskel gjennomstrømmes av nytt liv, og de syke lemmene får rørlighet. Uten å stille spørsmål setter han sin vilje inn på å lyde Kristi befaling, og alle musklene reagerer tilsvarende. Han reiser seg og oppdager at han kan bevege seg fritt omkring. Jesus hadde ikke gitt ham noen forsikring om guddommelig hjelp. Mannen kunne ha begynt å tvile, og kanskje gått glipp av sin eneste mulighet til å bli helbredet. Men han trodde Jesu ord, og kreftene kom da han handlet etter det. Ved den samme tro kan vi få åndelig legedom. På grunn av synden er vi skilt fra livet i Gud. Sjelen er lammet. Av oss selv er vi like så lite i stand til å leve et hellig liv som den kraftløse mannen var til å gå. Mange er klar over sin hjelpeløshet og lengter etter det åndelige liv som vil bringe dem i harmoni med Gud. Forgjeves strever de for å oppnå det. I fortvilelse roper de: «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» De som kjemper og er motløse, skal se opp. Kristus bøyer seg ned over dem som han har kjøpt med sitt blod. Ømt og medfølende spør han: «Vil du bli frisk?» Han byr deg stå opp til sunnhet og fred. Vent ikke til du føler at du er blitt frisk. Tro hans ord, så vil det bli oppfylt! Overgi din vilje til Kristus, og bestem deg for å tjene ham! Når du handler på hans ord, vil du få kraft. Uansett hvilken ond vane eller inngrodd lidenskap som lenkebinder både sjel og kropp, så er Kristus i stand til å gjøre deg fri, og han lengter etter å gjøre det. Han vil gi liv til dem som er «døde på grunn av deres misgjerninger og synder».1 Han vil frigjøre de fanger som er bundet av svakhet, ulykke og syndens lenker. Den hjelpeløse mannen som ble helbredet, bøyde seg ned for å ta opp sengen som bare var en matte og et teppe. Da han glad og lettet rettet seg opp og så seg om etter ham som hadde gjort ham frisk, var Jesus blitt borte i folkemengden. Mannen var engstelig for at han ikke ville kjenne ham igjen om han så ham. Mens han med faste, lette skritt skyndte seg av sted, idet han priste Gud og frydet seg over at han hadde fått kreftene tilbake, møtte han flere av fariseerne og fortalte dem straks om hvordan han var blitt helbredet. Men han ble forbauset over den kulde de viste mens de lyttet til det han sa. Med en barsk mine avbrøt de ham og spurte hvorfor han bar sengen sin på sabbatsdagen, mens de i en streng tone minnet ham om at det ikke var lovlig å bære byrder på Herrens dag. I sin glede hadde mannen glemt at det var sabbat. Men han følte seg ikke fordømt fordi han var lydig mot befalingen fra en som hadde en slik makt fra Gud. Derfor svarte han frimodig: 129

<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />

Kapittel 21 - Miraklet ved Betesda-dammen<br />

Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt<br />

av fem bueganger, og der lå det en mengde syke: blinde, lamme, vanføre. De ventet på at<br />

vannet skulle bli rørt opp.<br />

Til visse tider kom vannet i denne dammen i bevegelse. Folk mente at det skyldtes en<br />

overnaturlig kraft, og at den som først kom seg ned i vannet etter at det ble opprørt, ville bli<br />

helbredet, uansett hvilken sykdom han hadde. Hundrevis av syke mennesker oppsøkte dette<br />

stedet. Når vannet kom i bevegelse og de trengte seg frem, ble de svakeste tråkket ned, og<br />

mange kunne ikke engang komme i nærheten av dammen. Andre som var heldige nok til å<br />

komme dit bort, døde på kanten av dammen. Omkring plassen var det oppført leskur til vern<br />

mot heten om dagen og kulden om natten. Noen tilbrakte natten i disse innhegningene, og<br />

dag etter dag slepte de seg bort til kanten av dammen i et forgjeves håp om å bli helbredet.<br />

Jesus var igjen i Jerusalem. Han gikk alene omkring, tilsynelatende fordypet i bønn og<br />

stille ettertanke, da han kom bort til dammen. Han så hvordan de syke ventet spent på det<br />

som de mente var deres eneste mulighet for å bli helbredet, og han lengtet etter å benytte sin<br />

legende kraft og gjøre hver enkelt av dem frisk. Men det var sabbat, og mange var på vei til<br />

templet for å tilbe. Han visste at en slik helbredelseshandling ville oppflamme jødenes<br />

fordom slik at hans virksomhet ville bli avbrutt.<br />

Jesus helbreder på en sabbat<br />

Men Jesus så et tilfelle av den ytterste nød. Det gjaldt en mann som hadde vært vanfør i<br />

tretti åtte år. Hans sykdom var for en stor del en følge av hans egen synd, og den ble derfor<br />

betraktet som en straffedom fra Gud. Alene og venneløs og med en følelse av å være lukket<br />

ute fra Guds barmhjertighet, hadde han henslept disse lange årene i den største elendighet.<br />

På den tiden man ventet at vannet skulle komme i bevegelse, pleide de som syntes synd<br />

på ham i hans hjelpeløshet, å bære ham bort til søylegangene. Men da det riktige øyeblikket<br />

kom, hadde han ingen til å hjelpe seg ned i vannet. Han hadde sett hvordan vannet kruste<br />

seg, men han hadde aldri greid å komme lenger enn til kanten av dammen. Andre som var<br />

sterkere enn han, kastet seg uti først. Han kunne ikke hevde seg overfor den egoistiske<br />

flokken av mennesker som kavet seg frem. Hele tiden anstrengte han seg for å nå dette store<br />

målet, og hans ivrige forventninger og gjentatte skuffelser tok sterkt på det som var igjen av<br />

kreftene.<br />

Den syke mannen lå på matten sin slik han pleide. Av og til løftet han hodet for å se på<br />

dammen. Da var det at et mildt: medfølende ansikt bøyde seg over ham, og han hørte<br />

ordene: «Vil du bli frisk?» Disse ordene grep ham, og håpet ble tent. Han følte at han på en<br />

eller annen måte ville få hjelp. Men oppmuntringens glød svant fort. Han tenkte på hvor ofte<br />

128

logo

products

Resources

Company

Terms of service
Privacy policy
Cookie policy
Cookie settings
Imprint
Change language
Made with love in Switzerland
© 2024 Yumpu.com all rights reserved

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!