Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
han vandrer hjem denne stille, tidlige morgenen, er det som hele naturen priser Gud sammen
med ham.
Mens han ennå er et stykke hjemmefra, kommer noen tjenere ut for å møte ham. De er
ivrige etter å befri ham for den spenning de er sikre på at han må føle. Men han viser ingen
overraskelse over den nyheten de kommer med. Med den dypeste interesse, som de ikke
kjenner grunnen til, spør han om hvilken tid på dagen gutten begynte å bli bedre. De svarer:
«I går ved den sjuende time gav feberen seg.» I samme øyeblikk som farens tro grep
forsikringen: «Din sønn lever!» rørte Guds kjærlighet den dødssyke gutten.
Faren skynder seg videre for å møte sønnen. Han trykker ham inn til seg som om han
hadde vendt tilbake fra de døde. Og han takker Gud om og om igjen for den vidunderlige
helbredelsen.
Embetsmannen lengtet etter å få vite mer om Kristus, og da han senere hørte hans
undervisning, bestemte han og hele hans hus seg for å følge ham. Deres sorg og fortvilelse
ble et middel til at hele familien vendte om. Nyheten om dette miraklet ble spredt vidt
omkring. I Kapernaum hvor så mange av Jesu undergjerninger hadde skjedd, ble veien banet
for hans personlige virksomhet.
Han som velsignet embetsmannen i Kapernaum, lengter like mye etter å velsigne oss.
Men som tilfellet var med faren som sørget, er det ofte ønsket om et eller annet jordisk gode
som får oss til å søke Jesus, og vår tillit til hans kjærlighet beror på om vi får det vi ber om.
Han lengter etter å gi oss en større velsignelse enn den vi ber om. Han venter kanskje med å
gi oss bønnesvar for at vi skal se det onde som er i vårt indre, og hvor mye vi trenger av
hans nåde. Han ønsker at vi skal gi avkall på den selviskhet som får oss til å søke ham. Når
vi erkjenner vår hjelpeløshet og vår store trang, skal vi gi oss helt over til hans kjærlighet.
Embetsmannen ville gjerne se at hans bønn var blitt oppfylt, før han ville tro. Men han
måtte godta Jesu ord om at bønnen var hørt og velsignelsen gitt. Dette må vi også lære. Vår
tro må ikke hvile på at vi ser eller føler at Gud hører oss. Vi må stole på hans løfter. Når vi
kommer til ham i tro, finner hver bønn vei til Guds hjerte. Når vi har bedt om hans
velsignelse, må vi tro at vi får den, og takke ham for at vi har fått den. Så skal vi ta fatt på
våre plikter i forvissning om at velsignelsen er en virkelighet når vi trenger den mest. Når vi
har lært å gjøre dette, vil vi vite at våre bønner er hørt. Gud er «rik på herlighet». Han virker
med sin veldige kraft «og kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår». Joh
4,43-54
127