Kristi Lidenskap_(norsk)
Share Embed Flag
Download ePaper

Kristi Lidenskap_(norsk)

Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.

newcovenantpublicationsintl
from newcovenantpublicationsintl More from this publisher
06.04.2023 Views

Kristi Lidenskap var betrodd de hellige skrifter, ikke kunne høre at det var Guds stemme som talte til dem gjennom hans Sønn. Denne mannen hadde likevel en viss grad av tro. Han var kommet for å be om det som for ham syntes å være den mest dyrebare av alle velsignelser. Men Jesus hadde en enda større gave å gi ham. Han ønsket ikke bare å helbrede gutten, men å gi denne mannen og hans familie del i frelsens velsignelser. Samtidig ønsket han å tenne et lys i Kapernaum som snart skulle bli hans virkefelt. Men mannen måtte bli klar over sitt behov før han kunne føle trang til Kristi nåde. Denne embetsmannen var et bilde på en stor del av folket som interesserte seg for Jesus av selviske motiver. De håpet å oppnå en eller annen spesiell fordel på grunn av hans makt, og de gjorde sin tro avhengig av om de oppnådde en slik timelig gunst. Men de var uvitende om sin åndelige sykdom, og forstod ikke at de trengte Guds nåde. Som i et lynglimt åpenbarte Jesu ord det som fantes i denne mannens hjerte. Han skjønte at han søkte Jesus av egoistiske grunner, og hans vaklende tro stod klart for ham. I dyp fortvilelse innså han at hans tvil kanskje ville koste sønnen livet. Han visste at han stod overfor en som kunne lese tankene hans, og som alt var mulig for. I angst og fortvilelse ropte han: «Herre, kom - før gutten min dør!» Hans tro grep fatt i Kristus likesom Jakob gjorde da han i sin kamp med engelen ropte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg!” Han seiret likesom Jakob. Jesus kan ikke dra seg unna noe menneske som klynger seg til ham i sin store nød. «Gå hjem, din sønn lever!» sa Jesus til ham. Embetsmannen forlot Jesus med en fred og en glede som han aldri før hadde kjent. Han trodde ikke bare at sønnen ville bli frisk, men han stolte fullt og fast på at Kristus var gjenløseren. I samme stund ble de som våket over gutten som lå for døden hjemme i Kapernaum, oppmerksomme på en plutselig og uforklarlig forandring. Dødens skygge forsvant fra ansiktet hans, og febergløden vek plassen for den friske fargen som vitnet om at han var blitt helbredet. De matte øynene fikk nytt liv, og kreftene kom tilbake til den svake, avmagrede kroppen. Det var ikke mer noe spor av sykdommen. Den feberhete huden var blitt bløt, og gutten sovnet rolig. Feberen var blitt borte midt på det heteste av dagen. Familien undret seg, og gleden var stor. Kana lå ikke lenger borte fra Kapernaum enn at embetsmannen kunne ha nådd hjem om kvelden etter samtalen med Jesus. Men han hadde ikke noe hastverk med å komme hjem, og han kom frem til Kapernaum først neste morgen. For en hjemkomst det ble! Da han drog av sted for å oppsøke Jesus, var han tynget av sorg. Sollyset virket grusomt, og fuglesangen lød som hån. Nå ser han annerledes på alt. Hele naturen er som ny. Han ser med nye øyne. Idet 126

Kristi Lidenskap han vandrer hjem denne stille, tidlige morgenen, er det som hele naturen priser Gud sammen med ham. Mens han ennå er et stykke hjemmefra, kommer noen tjenere ut for å møte ham. De er ivrige etter å befri ham for den spenning de er sikre på at han må føle. Men han viser ingen overraskelse over den nyheten de kommer med. Med den dypeste interesse, som de ikke kjenner grunnen til, spør han om hvilken tid på dagen gutten begynte å bli bedre. De svarer: «I går ved den sjuende time gav feberen seg.» I samme øyeblikk som farens tro grep forsikringen: «Din sønn lever!» rørte Guds kjærlighet den dødssyke gutten. Faren skynder seg videre for å møte sønnen. Han trykker ham inn til seg som om han hadde vendt tilbake fra de døde. Og han takker Gud om og om igjen for den vidunderlige helbredelsen. Embetsmannen lengtet etter å få vite mer om Kristus, og da han senere hørte hans undervisning, bestemte han og hele hans hus seg for å følge ham. Deres sorg og fortvilelse ble et middel til at hele familien vendte om. Nyheten om dette miraklet ble spredt vidt omkring. I Kapernaum hvor så mange av Jesu undergjerninger hadde skjedd, ble veien banet for hans personlige virksomhet. Han som velsignet embetsmannen i Kapernaum, lengter like mye etter å velsigne oss. Men som tilfellet var med faren som sørget, er det ofte ønsket om et eller annet jordisk gode som får oss til å søke Jesus, og vår tillit til hans kjærlighet beror på om vi får det vi ber om. Han lengter etter å gi oss en større velsignelse enn den vi ber om. Han venter kanskje med å gi oss bønnesvar for at vi skal se det onde som er i vårt indre, og hvor mye vi trenger av hans nåde. Han ønsker at vi skal gi avkall på den selviskhet som får oss til å søke ham. Når vi erkjenner vår hjelpeløshet og vår store trang, skal vi gi oss helt over til hans kjærlighet. Embetsmannen ville gjerne se at hans bønn var blitt oppfylt, før han ville tro. Men han måtte godta Jesu ord om at bønnen var hørt og velsignelsen gitt. Dette må vi også lære. Vår tro må ikke hvile på at vi ser eller føler at Gud hører oss. Vi må stole på hans løfter. Når vi kommer til ham i tro, finner hver bønn vei til Guds hjerte. Når vi har bedt om hans velsignelse, må vi tro at vi får den, og takke ham for at vi har fått den. Så skal vi ta fatt på våre plikter i forvissning om at velsignelsen er en virkelighet når vi trenger den mest. Når vi har lært å gjøre dette, vil vi vite at våre bønner er hørt. Gud er «rik på herlighet». Han virker med sin veldige kraft «og kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår». Joh 4,43-54 127

<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />

var betrodd de hellige skrifter, ikke kunne høre at det var Guds stemme som talte til dem<br />

gjennom hans Sønn.<br />

Denne mannen hadde likevel en viss grad av tro. Han var kommet for å be om det som<br />

for ham syntes å være den mest dyrebare av alle velsignelser. Men Jesus hadde en enda<br />

større gave å gi ham. Han ønsket ikke bare å helbrede gutten, men å gi denne mannen og<br />

hans familie del i frelsens velsignelser. Samtidig ønsket han å tenne et lys i Kapernaum som<br />

snart skulle bli hans virkefelt. Men mannen måtte bli klar over sitt behov før han kunne føle<br />

trang til <strong>Kristi</strong> nåde.<br />

Denne embetsmannen var et bilde på en stor del av folket som interesserte seg for Jesus<br />

av selviske motiver. De håpet å oppnå en eller annen spesiell fordel på grunn av hans makt,<br />

og de gjorde sin tro avhengig av om de oppnådde en slik timelig gunst. Men de var uvitende<br />

om sin åndelige sykdom, og forstod ikke at de trengte Guds nåde.<br />

Som i et lynglimt åpenbarte Jesu ord det som fantes i denne mannens hjerte. Han skjønte<br />

at han søkte Jesus av egoistiske grunner, og hans vaklende tro stod klart for ham. I dyp<br />

fortvilelse innså han at hans tvil kanskje ville koste sønnen livet. Han visste at han stod<br />

overfor en som kunne lese tankene hans, og som alt var mulig for. I angst og fortvilelse<br />

ropte han: «Herre, kom - før gutten min dør!» Hans tro grep fatt i Kristus likesom Jakob<br />

gjorde da han i sin kamp med engelen ropte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner<br />

meg!”<br />

Han seiret likesom Jakob. Jesus kan ikke dra seg unna noe menneske som klynger seg til<br />

ham i sin store nød. «Gå hjem, din sønn lever!» sa Jesus til ham. Embetsmannen forlot Jesus<br />

med en fred og en glede som han aldri før hadde kjent. Han trodde ikke bare at sønnen ville<br />

bli frisk, men han stolte fullt og fast på at Kristus var gjenløseren.<br />

I samme stund ble de som våket over gutten som lå for døden hjemme i Kapernaum,<br />

oppmerksomme på en plutselig og uforklarlig forandring. Dødens skygge forsvant fra<br />

ansiktet hans, og febergløden vek plassen for den friske fargen som vitnet om at han var blitt<br />

helbredet. De matte øynene fikk nytt liv, og kreftene kom tilbake til den svake, avmagrede<br />

kroppen. Det var ikke mer noe spor av sykdommen. Den feberhete huden var blitt bløt, og<br />

gutten sovnet rolig. Feberen var blitt borte midt på det heteste av dagen. Familien undret<br />

seg, og gleden var stor.<br />

Kana lå ikke lenger borte fra Kapernaum enn at embetsmannen kunne ha nådd hjem om<br />

kvelden etter samtalen med Jesus. Men han hadde ikke noe hastverk med å komme hjem, og<br />

han kom frem til Kapernaum først neste morgen. For en hjemkomst det ble! Da han drog av<br />

sted for å oppsøke Jesus, var han tynget av sorg. Sollyset virket grusomt, og fuglesangen lød<br />

som hån. Nå ser han annerledes på alt. Hele naturen er som ny. Han ser med nye øyne. Idet<br />

126

logo

products

Resources

Company

Terms of service
Privacy policy
Cookie policy
Cookie settings
Imprint
Change language
Made with love in Switzerland
© 2024 Yumpu.com all rights reserved

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!