Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 20 - Tro uten tegn
Galileerne som vendte hjem fra påskefesten, fortalte om Jesu underfulle gjerninger. Den
dom lederne i Jerusalem felte over hans virksomhet, åpnet veien for ham i Galilea. Mange
blant folket beklaget misbruken av templet og prestenes griskhet og hovmod. De håpet at
denne mannen som hadde drevet rådsherrene på flukt, kanskje var den befrieren de lengtet
etter. Nyhetene som kom, syntes å styrke dem i deres lyseste forhåpninger. Det ble fortalt at
profeten hadde erklært at han var Messias.
Men folk i Nasaret trodde ikke på ham. Derfor besøkte Jesus ikke Nasaret på veien til
Kana. Til disiplene sa han at en profet ikke blir aktet på sitt eget hjemsted. Mennesker
vurderer en person ut fra det de selv er i stand til å verdsette. De trangsynte og
verdsligsinnede bedømte Kristus ut fra hans uanselige byrd, hans enkle klær og hans daglige
slit. De kunne ikke verdsette renheten av den ånd som ikke bar noe spor av synd.
Nyheten om at Jesus var kommet tilbake til Kana ble fort spredt ut over hele Galilea, og
den brakte håp til dem som led og var ulykkelige. I Kapernaum var det en prominent jøde,
en embetsmann i kongens tjeneste, som ble interessert da han hørte dette. Han hadde en
sønn som led av en sykdom som syntes å være uhelbredelig. Legene hadde oppgitt ham, for
de mente han kom til å dø. Men da hans far hørte om Jesus, bestemte han seg for å oppsøke
ham og be om hjelp. Gutten var meget svak, og de fryktet for at han ikke kunne leve til
faren kom tilbake. Likevel følte embetsmannen at han personlig måtte legge frem saken for
Jesus. Han håpet at en fars bønner ville vekke medfølelse hos den store legen.
Da han kom til Kana, fant han en mengde mennesker samlet omkring Jesus. Engstelig
trengte han seg frem til ham. Men hans tro vaklet da han ikke så noe annet enn en
alminnelig mann som var enkelt kledd og var støvet og trett etter reisen. Han tvilte på at
denne personen kunne gjøre det han var kommet for å be ham om. Likevel innledet han en
samtale med Jesus. Han fortalte sitt ærend og bad ham inntrengende om å bli med ham
hjem. Men Jesus kjente allerede til hans sorg. Før mannen forlot sitt hjem, så Jesus det som
tynget ham.
Jesus visste også at denne mannen satte visse betingelser for å tro på ham. Hvis hans
bønn ikke ble oppfylt, ville han ikke ta imot ham som Messias. Mens mannen ventet i
engstelig spenning, sa Jesus: «Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke.»
På tross av alle beviser på at Jesus var Messias, hadde han bestemt seg for å gjøre sin tro
på ham avhengig av om han fikk sin egen bønn oppfylt. Jesus sammenlignet denne
avventende tvilen med den enfoldige tro hos samaritanerne som ikke bad om noe under eller
tegn. Hans ord, som var et stadig vitnesbyrd om hans guddommelighet, hadde en
overbevisende kraft som gikk tilhørerne til hjertet. Det smertet Jesus at hans eget folk som
125