Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Jesus hadde overbevist henne om at han visste om hemmelighetene i hennes liv. Likevel
følte hun at han var hennes venn som hadde medlidenhet med henne og elsket henne. Selv
om han ved sin renhet tok avstand fra syndene i hennes liv, sa han ikke et eneste
fordømmende ord. I stedet talte han til henne om sin nåde som kunne fornye sjelen, og det
begynte å gå opp for henne hvem han var. Dette spørsmålet dukket opp i hennes sinn: «Tro
om dette kan være den Messias vi har ventet så lenge på?»
«Jeg vet at Messias kommer,» sa kvinnen - Messias er det samme som Kristus - «og når
han kommer, skal han si oss alt» Jesus svarte: «Det er jeg, jeg som taler med deg.» Da
kvinnen hørte dette, brøt troen frem i hennes sinn, og hun tok imot den vidunderlige
kunngjøringen fra den guddommelige læreren.
Denne kvinnen hadde et mottagelig sinn, og hun satte pris på det hun hørte. Hun var rede
til å ta imot den mest opphøyede åpenbaring, for hun var interessert i Den hellige skrift, og
Guds Ånd hadde forberedt henne på å ta imot mer lys. Hun hadde grunnet på dette løftet i
Det gamle testamente: «Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil Herren din Gud la det
fremstå blant dere en profet som meg. Ham skal dere høre på.” Hun lengtet etter å forstå
denne profetien, og lys var alt i ferd med å trenge inn i hennes sinn. Livets vann, det
åndelige liv som Kristus gir enhver som tørster, hadde begynt å velle frem i henne. Den
Hellige Ånd arbeidet med henne.
Kristi tydelige ord til denne kvinnen kunne ikke vært sagt til de selvrettferdige jøder. Han
var langt mer forbeholden når han talte til dem. Det som ikke ble sagt til jødene, og som
disiplene senere fikk pålegg om å holde hemmelig, ble åpenbart for henne. Jesus så at hun
ville bruke sin kunnskap til å gi andre del i hans nåde.
Da disiplene kom tilbake etter å ha utført sitt ærend, ble de overrasket over å finne at
deres mester snakket med denne kvinnen. Han hadde ikke drukket det forfriskende vannet
som han hadde bedt om, og
han brydde seg heller ikke om å spise maten som disiplene hadde skaffet. Da kvinnen var
gått, tryglet disiplene ham om å spise. Men han satt taus og var fordypet i sine egne tanker.
Ansiktet hans var likesom forklaret, og de var redde for å forstyrre ham i hans samfunn med
himmelen. Men de visste at han var trett og sulten, og mente det var deres plikt å minne ham
om hans fysiske behov. Jesus forstod deres omsorg, og han sa: «Jeg har mat å spise som
dere ikke vet om.»
Disiplene undret seg over hvem som kunne ha skaffet ham mat. Men han la til: «Min mat
er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk.» Jesus gledet seg over at
hans samtale med kvinnen hadde vekket hennes samvittighet. Han så at hun drakk av livets
vann, og dette stilte hans egen hunger og tørst. Når han så resultater av den misjon han
hadde forlatt himmelen for å utføre, ble han styrket til sin gjerning, og var ikke opptatt av de
120