Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Da Jesus talte om det levende vann, betraktet kvinnen ham med undrende
oppmerksomhet. Han hadde vakt hennes interesse og hadde fremkalt en lengsel etter den
gaven han snakket om. Hun skjønte at det ikke var vannet i Jakobs brønn han hentydet til,
for det brukte hun stadig. Hun drakk og ble tørst igjen. «Herre,» sa hun, «gi meg dette
vannet, så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og dra opp vann.»
Sann tilbedelse
Nå forandret Jesus plutselig samtalen. Før kvinnen kunne ta imot den gaven han lengtet
etter å gi henne, måtte hun innse sin synd og kjenne ham som sin frelser. Han sa til henne:
«Gå og hent din mann, og kom så hit.» Hun svarte: «Jeg har ingen mann.» På den måten
håpet hun å avverge alle spørsmål om denne saken. Men Jesus fortsatte: «Med rette sier du
at du ikke har noen mann, ... for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann.
Der snakket du sant.»
Kvinnen skalv. En mystisk hånd holdt på å vende bladene i hennes livsbok og åpenbare
ting hun hadde håpet å holde skjult for alltid. Hvem var han som kunne lese
hemmelighetene i hennes liv? Hun tenkte på evigheten, på den fremtidige dommen da alt
som nå er skjult, skal bli åpenbart. Dette gjorde at samvittigheten hennes våknet.
Hun kunne ikke nekte for noe, men hun prøvde å unngå alt snakk om dette som var så
ubehagelig. Med dyp ærbødighet sa hun: «Herre, jeg ser at du er en profet.» I håp om å
kunne bringe samvittighetens overbevisende stemme til taushet dreide hun samtalen inn på
religiøse stridsspørsmål. Hvis denne mannen var en profet, kunne han sikkert undervise
henne om disse spørsmål som det hadde vært strid om så lenge.
Tålmodig lot Jesus henne føre samtalen hvorhen hun ville. I mellomtiden ventet han på
en ny anledning til å opplyse henne om sannheten. «Våre forfedre har tilbedt Gud på dette
fjellet,» sa hun, «og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.» Fjellet Garisim
var innenfor synsvidde. Templet der var revet ned, bare alteret stod igjen. Stedet hvor en
skulle tilbe, hadde vært et stridsemne mellom jødene og samaritanerne. Noen av
samaritanernes forfedre hadde engang tilhørt Israel. Men på grunn av deres synder hadde
Herren tillatt at de ble overvunnet av en nasjon som dyrket avguder. I mange generasjoner
hadde de blandet seg med avgudsdyrkere, og dette kom gradvis til å prege deres egen
religion. Riktignok hevdet de at deres guder bare skulle minne dem om den levende Gud,
universets hersker. Likevel ble det til at folket fikk ærefrykt for deres utskårne bilder.
Da templet i Jerusalem ble bygd opp igjen på Esras tid, ønsket samaritanerne å gå
sammen med jødene i gjenoppbyggingen. Dette ble avslått, og det oppstod et bittert
fiendskap mellom dem. Derfor oppførte samaritanerne sitt eget tempel på fjellet Garisim.
Der tilbad de i samsvar med det mosaiske ritual, selv om de ikke helt gav opp avguderiet.
Men ulykker fulgte dem, templet deres ble ødelagt av fiender, og de syntes å være under
118